Det er krisens andre uke. Jeg har mistet alle oppdrag. Men samtidig føler jeg meg heldig. Hele familien er samlet hjemme. Vi er alle friske. Inntil videre har vi økonomi til å klare oss. Pluss jeg sover som en stein.

Men det er vanskelig å konsentrere seg. Jeg føler et konstant behov for å få være oppdatert og hopper fra fra avis til avis, fra radio og artikler på nett. Alle samtaler handler om krisen; hvor lenge vil dette vare? Når kan vi komme tilbake til hverdagen? Kommer vi tilbake til den hverdagen vi hadde? Har jeg noen jobb når dette er over? Og hvordan vil dette påvirke livet i Norge, ikke bare for oss men for alle vi kjenner?

Det å ikke kunne dra på hytta kom som en overraskelse. Jeg har alltid tenkt at hvis det blir krise så drar jeg på hytta. Men, når jeg tenkte krise, tenkte jeg alltid at det ville være en krigsliknende situasjon. At det ville være en pandemi slo meg rett og slett ikke inn, selv om mange har advart mot det, bl.a. World Economic Forums risk report 2020:

Og, det er vel det som kjennetegner en krise, en plutselig og uventet tillstand. Da vi fikk et prematurt barn i 1995 hadde det ikke falt oss inn at noe slikt kunne skje oss. Da min kone fikk slag i 2009 kom det også plutselig. Livet endret seg på 30 sekunder.

Kriser kommer uventet, og du er nesten aldri forberedt fordi du alltid baserer forberedelser på den forrige krisen. Du forbereder deg på hvordan ting har vært før, et skjer noe helt annet og du mister balansen.

Men, etter noen kriser kan du være litt mer mentalt forberedt. Etter noen trøkker vet du at det er viktig å spare på kreftene. Du vet at det kan være en stund. Du slutter å spekulere for mye på fremtiden. Du lærer deg til å ta vare på deg selv: få nok søvn, mat og mosjon. Og for meg funker det godt å, om mulig, utsette reaksjoner og viktige beslutninger til jeg har fått tenkt meg om.

Jeg har også lært at det er lurt å feire ofte. At ikke alle kan grine samtidig, noen må stå oppreist. Og jeg har lært at i kriser er det viktig å skrelle vekk uvesentligheter, ting man tidligere har trodd var viktige som viser seg å ikke være det, og ta seg av det vesentlige, som f.eks. å opprettholde rutiner og skape en hverdag.

Det som er viktig er å ha krefter til å stå i situasjonen. Å bidra til at de du er sammen med føler seg tryggere. Og til å klare å ha perspektiv, timing og empati med andre som heller ikke har det så greit.

Det skal mye til å ha det verst.