Om morgenen og i bilen hører jeg nå på lydboken The Age of Surveillance Capitalism av Shoshana Zuboff. Dette er en av de viktigste bøkene jeg har lest på en stund; skremmende og samtidig helt opplagt.
VIKTIG BOK: Hvor lang tid tar det før vi får små kameraer innebygget i skjermene våre slik at skjermbruk forutsetter overvåkning? Overvåkningen blir stadig mer finkornet og sofistikert.
Nå har jeg akkurat kommet til delen der hun snakker om innsamling og analyse av ansiktsuttrykk. Til nå har jo webkameraet vært mulig å teipe over slik at det ikke får filmet deg der du sitter å griner fordi du har tapt et spill. Men hva skjer når hvert eneste punkt i skjermen også har et kamera? Egentlig er det et godt bilde på den quid pro quo. dynamikken som allerede eksisterer mellom dataovervåkerne og forbrukerne; «for at vi skal kunne gi deg en god opplevelse må du gi oss dine data». I det øyeblikket man har et kamera i skjermen, vil det være vanskelig å forhindre overvåkning uten at du samtidig mister den verdien som i utgangspunktet motiverte deg til å dele data.
Å kunne lage forklaringsvideoer kommer til å bli viktig.
Forleden skulle jeg presentere et tilbud til en mulig oppdragsgiver. Jeg hadde sendt ut et tilbud noen dager tidligere, og i møtet skulle vi gjennomgå tilbudet. Tidlig den fredagen fikk jeg en innskytelse og laget kjapt en tre minutters video der jeg snakket meg gjennom tilbudet. Før jeg spiste frokost lastet jeg videoen opp til Youtube og sendte lenken til oppdragsgiveren.
Da jeg ankom resepsjonen til kunden, ble jeg møtt av min kontaktperson. Hun smilte og sa, «jeg skal egentlig ikke si det, men vi har sett videoen, og du har allerede overbevist oss.»
Snakk om innsalg. Der og da bestemte jeg meg for at jeg skal lære meg å lage gode expainervideoer. Jeg tror det kommer til å bli viktig å kunne for brorparten av de som ikke blir automatisert bort fordi det er en komprimert måte å kommunisere på der mye og rik informasjon kan formidles på rekordtid på en personlig måte.
Videoen jeg laget den morgenen laget jeg på under ti minutter. Jeg øvet meg på hva jeg ville si, koblet til en ekstern mikrofon, satte iPadden på record og tegnet på et digitalt ark mens jeg fortalte hva tilbudet innebar.
Oppdraget er også ganske kult: Jeg trene deltagere i statens topplederprogram.
OBS: Innlegget under er feilaktig. Jeg har derfor korrigert mine påstander i dette innlegget, basert på ny informasjon fra Posten Norge. Jeg lar alikevel innlegget stå fordi jeg ikke vil skjule at jeg tok feil og fordi jeg mener at mine antagelser om Digipost er en naturlig følge av en uklart skrevet brukeravtale.
En sikker digital postkasse er miljøvennlig, rask og billig og jeg støtter Jan Tore Sanner og det offentlige Norges ønske om å få flest mulig til å motta offentlig post digitalt.
Men god folkeskikk på nett er å kun sende reklame til folk har bedt om det. Dette er en fornuftig praksis fordi de fleste helst vil slippe reklame i en digital postkasse. Tidligere har Posten Norge hatt en rett til å legge uadressert post i vår fysiske postkasse med mindre vi klistret en Reklame-Nei-Takk lapp på postkassen. I dagens digitale samfunn er en slik reservasjonsrett omtrent som å melde alle nyfødte inn i et trossamfunn og forsvare seg med at alle har en “rett” til å melde seg ut.
Staten tilbyr nå «sikre» postkasser på www.norge.no. Registrerer du deg der, blir du bedt om å tillate offentlig kommunikasjon i din digitale postkasse. Denne postkassen er annerledes enn en vanlig epost fordi den knyttes opp mot e-post, mobilnummer og personnummer.
Vi burde bli advart når vi registrerer oss. Registrerer du deg med Digipost uten å endre innstillingene, gir du i samme slengen Posten Norge en rett til å sende reklame i den «sikre» postkassen. I Digiposts brukeravtale gir du nemlig Posten en rett til å sende deg «markedsføringshenvendelser», men du informeres ikke om at det er dette du samtykker til. Begravet i pkt. 8.1 i brukeravtalen står det nemlig:
Posten kan rette markedsføringshenvendelser til Brukeren i Digipost og oppgitt e-postadresse dersom Brukeren har samtykket til dette. Brukeren kan reservere seg mot markedsføringshenvendelser fra Posten, ved å endre innstillinger for dette i Digipost.
Norge.no bør advare om Digiposts praksis og eventuelt be Digipost gjøre som konkurrenten e-Boks. De ber om en tillatelse til å sende reklame og de har gjort det til et valg.
INFORMERER IKKE. Den statlige websiden norge.no sier ingenting om reklame og brukere pushes mot det kjente: Posten Norge. EBoks gir deg mulighet til å reservere deg mot reklame. Det gjør ikke Posten Norge.
USTRAIGH 1: Når du godtar Digiposts vilkår (nederst på siden) står ingenting om at du samtykker til å motta reklame, kun informasjon.
USTRAIGHT 2: Du avgir en tillatelse til å motta info fra det offentlige men det bees ikke om tillatelse til å sende reklame.
LAGT TIL SENERE: Det er viktig å merke seg at fullmakten man gir Posten Norge hvis man ikke foretar seg noe i registreringsprossen kun gjelder «markedsføringshenvendelser fra Posten Norge» og ikke fra andre som man ikke har et kundeforhold til. Man risikerer altså ikke at bedrifter henvender seg direkte. I en kommentar til denne artikkelen bekrefter Posten vår påstand om at de innhenter tillatelser til å kunne spamme sine Digipost brukere på vegne av andre annonsører og at Posten forsøker å videreføre den gamle praksisen med reservasjonsrett:
«Det er riktig at man ved registrering gir Posten rett til å sende markedsføringshenvendelser til den som registrerer seg. Det gjelder altså slike henvendelser fra Posten, ingen andre, og du kan velge å skru dem av i innstillingene.»
Videre står det:
I praksis vil dette si at man ikke kan sende markedsføringshenvendelser til personer man ikke har et etablert kundeforhold til. Sånn sett er Digipost helt sammenliknbart med den fysiske postkassen med et «Nei takk til uadressert post»-klistremerke.
Hele kommentaren fra Posten ligger i kommentarfeltet under. Der ligger også en respons fra meg.
Om teknologi, endring, struktur, innovasjon og livet som godt voksen mann.
