Det er lørdag og vi er på en kort tur i skogen for å rettferdiggjøre enda en kaffe. Uten oppdrag og inntekter flyter dagene i hverandre og lørdagen er bare enda en dag. Over hundre trekkfugl flyr i v-formasjon over oss, høyt oppe, på vei nordover.
De driter i korona, tenker jeg for meg selv. De er opptatt av forflytning, mat, av å formere seg, av å overleve. De har et annet perspektiv. Som viruset driter de i oss mennesker
Pandemien er et eksempel på komplekse systemer på mange nivåer, et sammenvevet system vi hverken kontrollerer eller vet hvordan vi skal påvirke. Elementene er mennesker, byer, bedrifter, land, bransjer og virus, hver for seg enhetlig organisert på en måte som resulterer i noe. Vi ser hvordan system-inne-i-system fungerer: personer som smitter hverandre, byer som smitter byer, bedrifter som påvirker andre bedrifter, og samtidig økonomiske, og økonomier som påvirker hverandre på global basis — komplekse system, muligens med mekanismer og skjulte målsetninger som er annerledes enn våre: umulig å kontrollere, umulig å forutsi, immun mot bestepraksis, men samtidig påvirkelig hvis vi virkelig forstår hva som skjer. Og ved å isolere elementene, kutte forbindelseslinjene, ser vi også hvilken verdiskapning som går tapt når systemene kortsluttes.
Teknologiens mørke side. Det som er tydelig er hvordan alt er vevet sammen og hvor sårbart og uforutsigbart det er. Da en produsent av gummiringer i Japan stanset opp etter tsunamien for noen år siden, lammet det i løpet av en uke ca 60% av alle bilfabrikker på verdensbasis fordi LEAN prinsipper hadde optimalisert verdikjedene slik at det ikke fantes ekstralagre med slike gummiringer. Effektivitet betyr også fjerning av buffre, og jo færre buffre vi har, jo mindre fleksibilitet har vi. Det er først når ting ikke går som planlagt at vi opplever teknologiens og optimaliseringens mørke side; jo mer effektivitet vi opplever gjennom bruk av teknologi, jo større blir konsekvensene når det ikke fungerer. Egentlig er det også slik med sykehusene. Uten munnbind og respiratorer sprer smitten seg raskere og færre får hjelp.
Digital overvåkning. En måte å påvirke et kompeleks system på er å forstå det bedre. Dette er kanskje grunnen til at fremveksten av overvåkning via mobil, overvåkningskameraer og betalingsterminaler slik at helsemyndighetene kan tracke alle og se hvem som er i nærheten av hvem. Teknologiske muligheter i møte med krisen vil øke presset på å lempe på personvernlovgivningen slik at vi, i påvente av en vaksine, kan forstå smitten bedre og dermed redusere spredningen og samtidig lempe på strenge tiltak. Med frivillig digital overvåkning kan man slippe opp for mer ferdsel fordi man kan raskere kan oppspore de som er smittet men som ikke vet det.
Allerede før krisen visste vi at vi gir fra oss data for å få fordeler. Men koronakrisen aksellerer overvåkningen og styrker argumtet; vi gir fra oss mer data i bytte mot økt frihet, og transaksjonen vil bli en forutsetning for å kunne få samfunnet på fote igjen. Vi blir fortalt at det er frivillig, men dette uthules når vi vet at alternativet til frivillighet er lockdown og økt sjanse for samfunnskollaps. Men for å få dette til må vi ha tillit til systemet, noe vi har i Norge. Iflg. en artikkel i New York Times om hva man lærte av Spanskesyken, så var det at direkte ærlig kommunikasjon slik Camilla Stoltenberg, Folkehelsedirektøren, har stått for, bidrar til at vi kommer oss bedre igjennom. Og det er FHI som har fått utviklet sporingsappen som flere og flere snakker om.
Pandemier forandrer samfunne for alltid. Mange snakker om «…når dette er over…» som om det kommer til å bli slik det var. I går snakket jeg med en legevenn som sitter midt i arbeidet på Oslo universitetssykehus. Hun fikk meg til å forstå at bildet er vesentlig mer komplisert og langvarig enn oss «vanlige» er klar over. Weekendavisen kaller «Flokkimmunitet» for et «tabuiserende ord». Bekymringen i helsevesenet er jo at vi først får flatet ut kurven slik at helsevesenet ikke kneler, deretter slapper vi mer av, og så blomstrer viruset opp igjen. Hvordan vi skal oppnå immunitet hvis få mennesker blir syke kontra å la viruset herje, noe som vil kan få katastrofale følger? Et kollaps i helsevesenet vil tidoble dødraten; uten helsehjelp vil alle kritisk syke dø, ikke bare Covid19 pasienter. Et globalt helsesystemsammenbrudd vil få konsekvenser for mye annet enn bare helsevesenet. Tidobles dødsraten i land som f.eks. India, Thailand, Congo,Filipinene, og vips så vil vi oppdage hvor avhengige vi er av land vi overhodet ikke har et forhold til men der mange av våre medisiner produseres og der mange av våre telefonsamtaler besvares når vi trenger hjelp til et-eller-annet.
Det som er spennende med pandemien, er at det ikke finnes noen eksperter på systemnivået. Vi er i en ny virkelighet, og mange ting kan skje. En ting er sikkert. Viruset, som gjessene, bryr seg ikke om mennesker, vet ikke engang at vi finnes. Viruset bryr seg ikke om fortjeneste, kun om vekst gjennom smitte.