Norge bør bli verdens beste testlaboratorium for selvkjørende biler.

Her kan du lese kronikk skrevet sammen med Espen Andersen, publisert  i Dagens Næringsliv 4. mars, 2016.

Norge bør bli verdens beste testlaboratorium for selvkjørende biler.

Norge etter oljen bør satse på noe som hele verden vil ha, der vi har gode forutsetninger, og der vi utvikler god kunnskap selv om prosjektet mislykkes. Vårt forslag: la Norge bli verdens fremste laboratorium for selvkjørende transport – en «månelanding» vi kan trekke nytte av langt utenfor den nisjen petroleumsutvinning til havs utgjør.

1280px-tesla_model_s_26_x_side_by_side_at_the_gilroy_superchargerSelvkjørende biler vil gjøre for persontransport hva epost har gjort for A-post. Gründer Elon Musk sier Teslaer vil kjøre seg selv om to år – de kan allerede skifte fil og parkere i garasjen selv, om litt vil «summon«-funksjonen (en «på plass»-kommando for bilen) virke tvers over hele USA.

En elektrisk selvkjørende bil vil sjelden parkeres, velge raskeste rute, alltid følge trafikkreglene, og ikke ha eksos. Et samfunn med selvkjørende biler kan redusere bilparken med 70-90 prosent, frigjøre opptil 30 prosent mer plass i storbyer, redusere trafikkulykker med 90 prosent, og drastisk redusere lokal luftforurensning.

Googles selvkjørende bilergoogle_self_driving_car_at_the_googleplex har kjørt flere millioner kilometer uten selvforskyldte ulykker, men det er fortsatt mange tekniske problemer igjen. Bilene er bra på Californias godt oppmerkede og nøye kartlagte veier. De selvkjørende bilene kjører sikkert, men det gjør ikke alltid de menneskelige sjåførene. Vi kan ikke brått og totalt gå over. I lang tid, kanskje permanent, må menneskelige og automatiske sjåfører forholde seg til hverandre.

Norge kan både utvikle selvkjørende biler og være først i å ta dem i bruk. Vi har ingen egen bilindustri å beskytte, er raske til å kjøpe og ta i bruk ny teknologi, små nok til at beslutningsveien er kort, og eventuelle bommerter begrenser seg til et lite marked. Vi kan lett endre lovverket slik at selvkjørende transport kan testes på norske veier: Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har trafikkproblemer og nok befolkning for et eksperiment. Som nasjon er vi er opptatt av miljø, innovasjon og sysselsetting.

Norges dårlige veier er et pluss. Norge har masse snø og is, dårlig vær og dårlige veier. Dagens selvkjørende biler trenger tydelig oppmerking i veibanen for å kunne kjøre sikkert. Men Norge har verdensledende kompetanse i utvikling av kommunikasjons- og koordineringsteknologi: Oljeindustrien har lært å posisjonere skip kontinuerlig med fem cm nøyaktighet og operere plattformene fra land. Telenor er verdensledende på å bygge robuste mobilnettverk i vanskelig terreng. Teknologi utviklet for norske forhold tåler det meste.

Norge trenger selvkjørende biler mer enn de fleste. Vi er verdens rikeste og likeste land, og skaper velferd ved automatisering og teknologibasert produktivitetsøkning. Transportbransjen er overmoden for automatisering. Teknologien kan opprettholde produktivitet og tilby et nytt liv for mange – blinde, eldre og handicappede, for eksempel – som ikke har enkel og billig transport i dag. Den vil skape mange arbeidsplasser, flest innen alle de produkter og tjenester – tenk før og etter smarttelefonen her – som kan bygges opp basert på selvkjørende biler.

Vi vinner på dette selv om vi ikke får det til. Masse ny teknologi må utvikles for at selvkjørende biler skal gå fra eksperiment til hverdag, som programvare for å håndtere ekstremt komplekse situasjoner når autonome biler skal dele en smal veibane med trøtte sjåfører.

Denne teknologien kan brukes i mange andre sammenhenger. Alle bransjer berøres: Forsikringsbransjen, for eksempel, vil måtte tilpasse seg en marked med svært få ulykker, og helsevesenet kan faktisk få mangel på donororganer siden de stort sett kommer fra trafikkulykker*.

Vi har snudd oss før – fra is til kjøleskap, seil til damp, fasttelefon til mobil. Vi har et politisk miljø som har gjort oss verdensledende i elbilbruk. Norge har alt å tjene på å satse på en selvkjørende fremtid – så la oss gjøre det!

*Her tok vi feil – kun 7% i Norge, men spørsmålet har blitt reist i USA.

 

Samarbeide: Å hjelpe hverandre krever forberedelse, fokus og fleksibilitet

Samspill:  Å hjelpe hverandre.  Da min kone fikk slag for syv år siden, mistet hun balansen og en rekke andre viktige funksjoner.  Det tok lang tid for oss begge å venne oss til å be om og det var vanskelig å ta i mot hjelp fordi det stred mot vår oppdragelse og idealer om selvhjulpenhet. Men, vi er et godt team, og erfaringen har fått meg til å forstå at det er en grunnleggende forskjell på arbeidsdeling og virkelig samarbeide (eller samspill).  Når ting er vanskelige trenger vi å hjelpe hverandre.  Det krever noe helt annet enn det industrielle bedrifter er gode på.

Samarbeide: A og B hjelper hverandre
Samarbeide: A og B hjelper hverandre.  Det krever på den ene siden vilje til å si hva man trenger og mot til å ta i mot hjelp, og på den andre siden empati til å forstå hva som trengs og en vilje til å hjelpe andre.

Arbeidsdeling:  Å jobbe hver for oss.  Det er en grunnleggende forskjell på arbeidsdeling og samarbeide. Arbeidsdeling skjer når folk sitter hver for seg og jobber på en definert leveranse som senere blir en del av en større leveranse, eller når de føler et manus og fremfører sine oppgaver langs en tidsakse omtrent som man kaster en medisin ball til hverandre, sittende på et gulv.  Samarbeide skjer når ofte når man skal bestemme seg for hva som skal gjøres, ofte i et møte der noe nytt skapes av et team i felleskap der alle hjelper hverandre.  Dette er det som skjer i en intens samtale eller når vi plutselig utsettes for uventet turbulens.  Der enkle definerte oppgaver kan deles, må ofte og unike problemer forståes sammen før de kan deles.  Der enkle oppgaver kan effektiviseres, må komplekse oppgaver løses gjennom samtale og utprøving.  Enkle løsninger kan måles og effektiviseres.  Komplekse systemer er vanskelige å måle og ønsket effekt krever ofte en helt annen tilnærming enn den industrielle.

Vi er konfigurert for arbeidsdeling.  Utdanning og arbeidsplasser er skrudd sammen for arbeidsdeling: oppgaver brytes ned og fordeles på en måte som gir høyest mulig effektivitet, forutsigbarhet og etterrettelighet. Det meste kan måles, «best practices» kan etableres, og det er enkelt å skalere opp det som fungerer.  Denne modellen ligger i hjertet av den industrielle tankemåten, og har bidratt til en enorm produktivitetsøkning.

Automatisering «spiser» enkle oppgaver og gjør samarbeide viktigere.  Automatisering og outsourcing gjør at det å samarbeide blir viktigere fordi bedriften må hanskes med mer uforutsigbarhet og ekstern turbulens.  Da blir det en utfordring at kritiske suksessfaktorer for arbeidsdeling ikke nødvendigvis er kritiske for samarbeidet og vice versa og at mange fagfolk er trent for arbeidsdeling, der det er viktigste at de er god på sitt eget fagfelt, at de jobber raskt og at de er mest mulig selvgående. Ofte har koordinasjonen vært et lederens jobb, men med kompleksitet øker behovet for ekspertteam der lederens jobb likner mer på en trener hvis funksjon opphører i det kampen starter.

Hvis definisjonen på arbeidsdeling er at folk ikke hjelper hverandre, kan en definisjon på samarbeide være at de gjør det.

Samspill krever trening, åpenhet og lytting.  For å få til samarbeide må trening, struktur, og holdninger endres. Samarbeide krever at at vi i gitte situasjoner er åpne med hva vi trenger og villig til å ta i mot hjelp.    I tillegg må jeg være villig til å lytte og forstå hva andre trenger og jeg må være villig til å hjelpe dem med de trenger. I en slik setting blir kompetanse omtrent som komponent lim. Hver for seg er ekspertene verdiløse men når de er villig til å gi og motta hjelp blir de uslåelige. Det krever at teamet har en annen sammensetning og kultur enn i en produksjonsprosess. Ulikhet og komplimentaritet er bra fordi folk med ulik profil kan se et problem fra ulike ståsted og samtidig utfylle hverandres behov. I et samarbeide er det viktig at man har felles mål, språk, referanser og en kultur som gjør det ok å snakke om behov, ok å ta i mot hjelp; man får flere innspill og vinklinger når alle har ulik erfaring og kompetanse.
Arbeidsdelingskulturen kan hindre godt samspill.  Jeg tror noe av utfordingen for bedrifter med en sterk kultur for arbeidsdeling er at noen av verdiene som gir god arbeidsdeling hindrer godt samspill. Tenk bare på noe så basalt som å si at man trenger hjelp. Hvor vanskelig er det ikke for mange å be om hjelp? Særlig for nybegynnere kan det oppfattes som et nederlag å be om hjelp. Og det å ta i mot hjelp kan oppfattes som et tegn på svakhet. Mens det å be/ta i mot hjelp kan senke effektiviten i en fabrikk, bidrar det til en bedre dialog i et team.

Vanskelig for eksperter.  For eksperter er dette vanskelig. De har ikke nødvendigvis forståelse for andres problem og er de gode på sitt felt, har de ofte så mye å gjøre at det å lytte til hva andre trenger kan gå på beskostning av egen produktivitet. På samme måte ønsker de ikke nødvendigvis å dele sine problemer med andre, og er de virkelig gode, kan det gå på bekostning av lytte evne fordi de som oftest svaret på et spørsmål før de har hørt deg ut.

Lars Jansson and Mats Eilertsen with with JazzCode at Rainbow Studios. Photo: Olav Olsen 2010
Ulike ferdigheter, intenst tilstedeværelse og åpenhet kreves for å få til en god samtale enten det gjelder jazz eller problemløsning.

Samspill ligger i hjertet av alle gode samtaler — enten det er jazzmusikere eller ledere vi snakker om. Komplekse problemer løses ofte gjennom samtale, der man kaster ut spørsmål og hjelper hverandre til å forstå konteksten best mulig.
Med automatisering vil kjernen av konkurransekraft ligger i en bedrifts evne til å samarbeide. Alle kan ansette flinke folk, men en god samarbeidskultur krever helt andre ting enn dagens bedrifter er skrudd sammen for
Jeg er ikke ferdig med å utvikle denne modellen, og vil gjerne ha innspill fra deg som leser dette. Min hypotese er at et godt samspill i f.eks. en samtale eller en annen uforutsigbare situasjon blir bedre hvis gruppen føler seg passe trygg (men ikke for trygg):

Forberedt: Gruppen blir tryggere hvis den har utfyllende kompentanse, innøvde reflekser og en bevissthet om hva de ikke er gode på og hva andre er gode på.
Fleksibel: Gruppen må aksepterer det den ikke kontrollerer, være åpen om hjelpen man trenger, og være åpen for at ting ikke er slik en selv tror de er.
Fokusert: Legge tilrette for optimal tilstedeværelse i situasjonen slik at man best mulig oppfatter hva som skjer og hva som blir sagt før det er for sent.  Uten gode data kan man ikke ta risiko eller føle seg trygg.

Bob Dylan som strategi: Vær annerledes

Noen spurte meg nylig hva vi i arbeidslivet kan lære fra kunst, og om det er annerledes enn hva vi kan lære fra sport.  Det var et godt spørsmål som fikk meg til å tenke, og da jeg svarte, tok jeg forbehold om at jeg vet mindre om sport enn jeg gjør om kunst og musikk.

ANNERLEDES: The Real Thing i en gymsal på Vestlandet et sted: Carl Størmer, Staffan William-Olsson, Palle Wagnberg og Sigurd Køhn
ANNERLEDES: The Real Thing i en gymsal på Vestlandet en gang på 90-tallet: Carl Størmer, Staffan William-Olsson, Palle Wagnberg og Sigurd Køhn

Sport handler ofte om god teknikk, utholdenhet, mye trening og best mulig bruk av egne krefter.  Ofte skal kreftene og teknikken måles mot hverandre i en øvelse der selve øvelsen er den samme for alle deltagerne, og der det er hvem som best utfører øvelsen som vinner.  Det handler altså om å være best på et lite antall parametre som tilsammen utgjør øvelsen, og prestasjon måles i effektivitet:  hastighet, tid, vekt, lengde/høyde eller treffsikkerhet.  Hvem kommer først?  Hvem hopper lengst?   Konkurrenter konkurrerer på at de gjør det samme, og det er de bruker kreftene best som vinner.  Ofte er det folk i sin mest kraftfulle alder, og det er kun i veldig strategiske idrettsgrener som f.eks. seiling, at eldre utøvere har en tjangs.

Musikk er ofte en helt annen øvelse der vinneren er den gjør de andre irrelevante, eller som redefinerer øvelsen.  Man er altså ikke nødvendigvis bedre enn andre, man er bare annerledes eller man byr på noe helt annet.  Det er ikke så lette å bli enige om hvem som «vinner» fordi kunst og kultur ikke handler om effektivitet.  Det handler nesten bare om effekt.

Artisten Bob Dylan er et eksempel på en artist som ikke har mange tydelige konkurrenter, tiltross for at han ikke er verdensmester i noe annet enn å være seg selv.

Hadde man spurt en bransjeekspert om Dylans strategi før han ble berømt, ville de antagelig sagt det var høy risko fordi han hverken kunne synge eller spille like bra som mange konkurrenter.  Heldigvis for oss lot ikke Dylan seg stoppe av det (og denne artikkelen er en hyllest mer enn en dissing av Dylan).

Sett i ettertid var strategien fornuftig:  en unik artist, en kombinasjon av fantastiske tekster, relativt middelmådig gitarspilling og munnspill, og en litt rar sangstemme inspirert av bl.a. Woody Guthrie.  Dylan kunne valgt å bli poet, men da hadde han konkurrert med en skokk med poeter som også skrev fine dikt.  Han kunne tatt gitartimer og konkurrert med andre gitarister eller sangere.  Istedet valgte han å være seg, en unik basert på hvem han var, ikke hva han trodde andre ville ha.  Han tok utgangspunkt i hva han likte å gjøre, og sine fantastiske tekster, og utfra dette definerte han sitt eget innovative univers som andre ønsket å være en del av.  Det ER ingen andre som Dylan i dag, og da han endret retning og tok inn elektriske instrumenter, definerte han seg enda mer bort fra sine konkurrenter som i begynnelsen var andre folk singers, folk som for lengst er tygget opp av tidens tann.

Da vi startet jazzgruppa the Real Thing i 1993, valgte vi å spille i smoking.  Det var helt tilfeldig fordi vi hadde jobb over lang tid på en nattklubb der det passet seg ganske bra med smoking.  Dessuten slapp vi å tenke på hva vi måtte ha på oss.  Og, det var litt kult fordi de fleste andre på den tiden var hippe på omtrent samme måte.  Vi kom opp med slagordet, bandet som aldri går av scenen i tørr smoking (fremdeles brukt i bandets pressemeldinger) og det at vi svettet når vi spilte var , selv om vi ikke visste det da, også endel av vår unike kombinasjon  Vi var ikke kule, tvert i mot, vi lot oss rive med — smoking til tross, og fikk kontakt med et helt annet publikum som gjerne ville la seg rive med, som likte smoking og som ofte sa, «jeg liker egentlig ikke jazz, men dette svinger!».  Riktignok spilte vi ganske enkel orgeljazz, men kombinert med innpakningen og vår attitude, fikk vi en unik pakke som var annereledes.  Og det levde vi godt av.  Vi hadde også en strategi som gikk på at vi ikke hadde manager, vi eide bilen, anlegget, plateselskapet og gjorde alt selv, pressemeldinger, kontrakter og musikk.  I dag følger jeg på mange måter den samme strategien: jeg er meg selv og gjør det meste selv.  Jeg jobber med ledergrupper, holder kurs, arrangerer konserter, fotograferer, blogger, og holder foredrag.  Jeg drar veksler på all min erfaring, selv min erfaring fra kampsport skal jeg klare å få glede av.  Det gjør meg unik, og det gjør at jeg får lov til å være meg selv.

Teknologiutviklingen gjør at stadig flere bransjer smelter sammen, og mulighetene til å sette sammen ulike aktiviteter i et slags unikt puslespill er større nå enn noen gang før i historien.  Se på f.eks. Starbucks som nå ikke bare leverer kaffe, de er også, i samarbeide med Spotify,  Amerikas største radiostasjon med egen kuratert musikk.  Eller hvem skulle tro at Apple skulle gå inn i mobiltelefoner (alle lo av dem i begynnelsen) eller Amazon i hosting og bemanning?  Det er ofte kombinasjonene av å gjøre flere ting bra nok som tilsammen utgjør en unik strategi der det er summen av aktivitetene som teller mer enn hver enkelt bestanddel.  Understøtter de hverandre?  Er de summen av det du er god på?  Av det som faller deg naturlig?  Og får du til noe med livet ditt som gjør at du blir den du vil bli?  Kommer litt nærmere den verdenen du vil være en del av?

Dette tror jeg er spørsmål vi må stille oss — både personlig som en karrierestrategi og som selskaper som skal jobbe sammen.  Eller sagt på en annen måte, i en språkmetafor: det er viktigere å formulere gode setninger enn å kunne stave hvert ord helt prefekt.  Kanskje er det esssensen i en strategi?  Den skal være annerledes, aktivitetene skal understøtte hverandre, og de skal være aktiviteter som passer med hvem du er og kanskje også med hvem du ønsker å være.  Og da ender vi med det aller største spørsmålet som bør ligge i bunnen av en robust strategi:  hvorfor eksisterer du og hva vil du med livet ditt?  Når du vet det, gjelder det bare å stange hodet i muren der den er tynnest.

 

Hvordan øke din egen effektivitet med 10% på to uker? Lær deg touch.

Norske arbeidsgivere bør belønne de som skriver touch og skoleelever bør lære touch i grunnskolen.  Det vil øke produktiviteten i AS Norge mer enn nesten noe annet jeg kan komme på i farten.

LÆR TOUCH: Å skrive uten å kunne se på tastaturet vil spare deg mange timer hver uke.
LÆR TOUCH: Å skrive uten å kunne se på tastaturet vil spare deg mange timer hver uke.

Mens det å «beherske» IT blir sett på som en grunnleggende ferdighet i dagens informasjonssamfunn, finnes det mange som fremdeles skriver med LFT metoden (let-finn-trykk).  Mens IT er så lett å bruke at selv spedbarn swiper med den største selvfølge, er det like vanskelig å skrive på et querty tastatur i dag som det var for 30 år siden.  Det har altså ikke vært noen produktivitetsøkning i skriveprossen ved bruk av taststur siden den første PCen kom på 80-tallet (kanskje med unntakt av Siri som tar diktat på iPhone).

Gitt hvor mye vi skriver på tastatur er jeg stadig overrasket over å se høyt utdannede travle mennesker — særlig menn på min egen alder — som ikke kan skrive touch.  Det er nesten som om det å skrive sakte med to fingre gir like høy status i næringslivet og politikken som det å snakke engelsk med dårlig uttale.

Så — hvorfor ikke lære seg å skrive touch?  Med litt innsats læres det på noen uker.  Og det kan spare deg flere timer hver uke.  Resten av livet.

Hvis du skriver touch, dobler du antagelig skrivehastigheten din, du får færre skrivefeil og du belaster kroppen mindre fordi du kan se på skjermen istedet for å måtte flytte blikket mellom tastatur og skjerm.  Å halvere tiden vi bruker på å skrive f.eks. eposter kan spare deg mange timer hver uke!  Hvis du skriver på tastatur en time hver dag, kan du ved å lære deg touch antagelig frigjøre så mye som 10 timer i måneden — nesten to arbeidsdager!  Tiden du frigjør kan du bruke på å øke kvaliteten eller mengden arbeide du utfører, eller du kan tenke (f.eks. på hva du skal skrive), lære deg nye ferdigheter, bli enda bedre på det du allerede er god på, eller gjøre noe hyggelig.  Eller det er tid du kan ta ut som fritid (hvis du lønnes på output og ikke på input).  Og: skriver du to timer hver dag, frigjør du nesten en arbeidsdag i uken.

Jeg oppfordrer en lur arbeidsleder til å gi alle ansatte som kan touch en bonus.  Bonusen bør være et beløp som står i forhold til verdiøkningen for bedriften.  Touch er lett å lære, det er gøy, og det er veldig målbart.  Og, når man først kan det så slutter man ikke.

Digipost. Lar oss slippe reklamen med mindre vi ber om det. Det er bra.

Etter mitt kritiske innlegg om Posten Norges «sikre» digitale postkasse, Digipost, fikk jeg flere oppklarende korreksjoner fra Martin Koksrud Bekkelund, en eminent teknologiblogger og direktør for produkt- og forretningsutvikling i Posten Norge AS. I denne artikkelen kommenterer jeg hans kommentarer (som var meget oppklarende).

Hvis du ikke gidder å lese alt:  Digipost innhenter samtykke til å markedsdføre egne tjenester til sine brukere med Postens egne markedsføringshenvendelser.    Men, som noen har sagt, «hvis du får noe gratis, er du varen.»  Jeg  mistenker fremdeles Digipost for å selge tilgang til vanlige brukere basert på metadata om brukergrupper (som hvor du er, hvor du surfer på nettet, hvilke brev du har mottatt, kjønn, alder etc).  Jeg synes også de burde skrive i klartekst at de ikke har til hensikt å sende meg annet enn Postens egen reklame.  Selv det burde jeg slippe medmindre jeg har bedt om det.

Uansett, her er mitt utvalg fra Martins kommentarer og mine refleksjoner:

(Martin skriver): Først litt bakgrunn. Da vi i Posten startet med å utvikle Digipost, var det bred enighet om at Digipost skulle være en kanal for viktig og sensitiv post, og at vi derfor ikke ønsket å åpne for reklame i denne kanalen.

Strålende.  Jeg regner med at dere ikke kan regulere hva en bedrift skriver i et brev til en eksisterende kunde.  Således kan vel en av Digiposts bedriftskunder sende hva de vil til eksisterende kunder — også reklame?

(Martin skriver): Så litt om metaforen om den fysiske postkassen og et «Nei takk til uadressert post»-merke. Når man oppretter en digital postkasse i Digipost kan man sammenlikne det med å sette opp en fysisk postkasse der det følger med et slikt «Nei takk til uadressert post»-merke idet man setter den opp.

Det er strålende.  Betyr det også at dere vil ta betalt for å levere post i den digitale postkassen?  I såfall, hvor stor andel av brev under 50g forventer dere å i fremtiden å levere digitalt til en sikker digital postkasse, og hva slags porto ser dere for dere at dere vil belaste avsender?

(Martin skriver): Det finnes ett unntak, og det er at vi i Posten selv kan sende deg markedsføringshenvendelser. Dette kan du skru av i innstillingene. Vi har åpnet for denne muligheten, slik at vi kan informere deg som bruker Digipost om ny funksjonalitet vi utvikler. Utover dette kan ingen sende deg markedsføringshenvendelser, og vi i Posten sender heller ikke slikt på vegne av andre.  Et eksempel på en markedsføringshenvendelse fra Posten er det jeg viser til over, f.eks. informasjon om ny funksjonalitet i Digipost. Vi kan ikke sende slike henvendelser på vegne av andre bedrifter Posten samarbeider med.  Når du oppretter en digital postkasse i Digipost må du akseptere vilkårene for bruk av tjenesten. Dette skjer ved at du avlegger et samtykke. Og som nevnt er dette IKKE et samtykke til å motta markedsføringshenvendelser fra andre enn Posten.

Hvordan kan jeg som bruker stole på dette når det ikke står skrevet i klartekst?  At dere ikke kan sende ut markedsføring på vegne av andre fremgår ikke av brukeravtalen slik jeg leser den (og jeg antar den er skrevet for ikke-jurister).  Der står det i pkt. 8.1:

«Posten kan rette markedsføringshenvendelser til Brukeren i Digipost og oppgitt e-postadresse dersom Brukeren har samtykket til dette. Brukeren kan reservere seg mot markedsføringshenvendelser fra Posten, ved å endre innstillinger for dette i Digipost.

Jeg er fremdeles skeptisk til Digipost, og skepsisen skyldes a) en lite transparent forretningsmodell, b) uklar og tildels ufullstendig informasjon (at dere innhenter samtykke til «informasjon» i registreringsprosesen men samtidig kaller det «markedsføringshenvendelser» i brukeravtalen er ett eksempel) og c) ubehag ved tanken på at dere kan få et monopol på «sikker» digital post i Norge fordi jeg vet hvilke fristelser et monopol representerer for noen med så mye data som dere har tenkt å innhente om brukerne.

Å få tillit krever a) Pålitelighet:  at man gjør det man sier man skal gjøre, b) Konsistent:  at man oppfører seg konsistent over tid, c) Åpenhet:  at man er åpen med informasjon og ikke holder tilbake informasjon, og d) Aksepterende:  At man aksepterer andre som de er.

Jeg har følgende forslag til Posten for å skape tillit:

  1. Åpenhet:  Dokumenter Digiposts forretningsmodell i form av en blogpost eller avisartikkel.  Hvordan vil dere tjene penger?  Hvilken rolle spiller jeg som forbruker i denne forretningsmodellen?  Hvordan påvirkes konkurransesituasjonen for brevpost under 50g av Digipost (hvis dere lykkes)?
  2. Transparens:  Gjør samtykke til en opt-in der folk som vil ha markedsføringshenvendelser fra Posten ber om det, ikke slik det er nå hvor dere krever at brukere skal aktivt reservere seg.
  3. Pålitelighet:  Skap konsistens mellom teksten ved samtykke og teksten i brukeravtalen slik at det ikke hersker noen tvil om hva brukeren sier ja til
  4. Åpenhet:  Flytt den viktigste delen av brukeravtalen først i avtalen, slik at det som er viktigst for leseren kommer først i avtalen
  5. Pålitelighet:  Nedfell forpliktelsene om at dere ikke vil sende ut noen form for reklame fra partnere eller andre i brukeravtalen

 

Digipost bryter med god nettskikk.

OBS:  Innlegget under er feilaktig.  Jeg har derfor korrigert mine påstander i dette innlegget, basert på ny informasjon fra Posten Norge.  Jeg lar alikevel innlegget stå fordi jeg ikke vil skjule at jeg tok feil og fordi jeg mener at mine antagelser om Digipost er en naturlig følge av en uklart skrevet brukeravtale.  

En sikker digital postkasse er miljøvennlig, rask og billig og jeg støtter Jan Tore Sanner og det offentlige Norges ønske om å få flest mulig til å motta offentlig post digitalt.

Men god folkeskikk på nett er å kun sende reklame til folk har bedt om det. Dette er en fornuftig praksis fordi de fleste helst vil slippe reklame i en digital postkasse.  Tidligere har Posten Norge hatt en rett til å legge uadressert post i vår fysiske postkasse med mindre vi klistret en Reklame-Nei-Takk lapp på postkassen.  I dagens digitale samfunn er en slik reservasjonsrett omtrent som å melde alle nyfødte inn i et trossamfunn og forsvare seg med at alle har en “rett” til å melde seg ut.

Staten tilbyr nå «sikre» postkasser på www.norge.no.  Registrerer du deg der, blir du bedt om å tillate offentlig kommunikasjon i din digitale postkasse.  Denne postkassen er annerledes enn en vanlig epost fordi den knyttes opp mot e-post, mobilnummer og personnummer.

Vi burde bli advart når vi registrerer oss.  Registrerer du deg med Digipost uten å endre innstillingene, gir du i samme slengen Posten Norge en rett til å sende reklame i den «sikre» postkassen.  I Digiposts brukeravtale gir du nemlig Posten en rett til å sende deg «markedsføringshenvendelser», men du informeres ikke om at det er dette du samtykker til.   Begravet i pkt. 8.1 i brukeravtalen står det nemlig:

Posten kan rette markedsføringshenvendelser til Brukeren i Digipost og oppgitt e-postadresse dersom Brukeren har samtykket til dette. Brukeren kan reservere seg mot markedsføringshenvendelser fra Posten, ved å endre innstillinger for dette i Digipost. 

Norge.no bør advare om Digiposts praksis og eventuelt be Digipost gjøre som konkurrenten e-Boks.  De ber om en tillatelse til å sende reklame og de har gjort det til et valg.

Screenshot 2016-02-11 17.04.26
INFORMERER IKKE. Den statlige websiden norge.no sier ingenting om reklame og brukere pushes mot det kjente: Posten Norge. EBoks gir deg mulighet til å reservere deg mot reklame. Det gjør ikke Posten Norge.
USTRAIGH: Det står ingenting om at du samtykker til å motta reklame
USTRAIGH 1: Når du godtar Digiposts vilkår (nederst på siden) står ingenting om at du samtykker til å motta reklame, kun informasjon.
USTRAIGHT 2: Du avgir en høytidelig tillatelse til å motta info fra det offentlige men det bees ikke om tillatelse til å sende reklame
USTRAIGHT 2: Du avgir en tillatelse til å motta info fra det offentlige men det bees ikke om tillatelse til å sende reklame.

LAGT TIL SENERE:  Det er viktig å merke seg at fullmakten man gir Posten Norge hvis man ikke foretar seg noe i registreringsprossen kun gjelder «markedsføringshenvendelser fra Posten Norge» og ikke fra andre som man ikke har et kundeforhold til.  Man risikerer altså ikke at bedrifter henvender seg direkte.  I en kommentar til denne artikkelen bekrefter Posten vår påstand om at de innhenter tillatelser til å kunne spamme sine Digipost brukere på vegne av andre annonsører og at Posten forsøker å videreføre den gamle praksisen med reservasjonsrett:

«Det er riktig at man ved registrering gir Posten rett til å sende markedsføringshenvendelser til den som registrerer seg. Det gjelder altså slike henvendelser fra Posten, ingen andre, og du kan velge å skru dem av i innstillingene.»

Videre står det:

I praksis vil dette si at man ikke kan sende markedsføringshenvendelser til personer man ikke har et etablert kundeforhold til. Sånn sett er Digipost helt sammenliknbart med den fysiske postkassen med et «Nei takk til uadressert post»-klistremerke.

Hele kommentaren fra Posten ligger i kommentarfeltet under.  Der ligger også en respons fra meg.

Norge bør bli best på testing av selvkjørende biler

Norske politikere og Norsk næringsliv bør satse på selvkjørende biler fordi vi kan bli best på det og fordi Norge trenger både den industrien som vil vokse frem og de fordelene selvkjørende biler vil bidra med.  

(Ideene i denne posten er utviklet i samtale med Espen Andersen, professor på BI).

Selvkjørende biler kommer til å forandre livene våre i løpet av en generasjon at de vil gi oss en rekke fordeler (færre biler, færre ulykker, raskere transport, mindre forurensning og lavere kostnader for alle).  De aller fleste er enige om at selvkjørende biler vil revolusjonere hverdagen på lik linje med internett, men det finnes fremdeles ingen markedsledere, ei heller ingen etablerte standarer.  Norge bør kline til og bli verdens testlab for selvkjørende biler før markedet tar av.  Gjør vi det, vil vil kunne skape et helt nytt grunnlag for verdiskapning etter oljen.

Mercedes-Benz F015 - Luxury in Motion
BEST I TEST: Norge bør være det foretrukne landet for testing av selvkjørende biler.

I det siste har jeg tenkt at Norge har mye av det som trengs for å bli verdens beste testlab for selvkjørende biler.  Vi har ferdighetene, ressursene og naturlig forutsetninger for å lykkes.  Og, ikke minst:  timing kunne neppe vært bedre.

Vi har relevant kompetanse og branseerfaring

Norge har bygget opp verdensledende kompetanse innen shipping, offshore, vannkraft, tunneller, sjømat og telekom.  Som en følge av dette, har vi ledene forskningsmiljøer og eksperter innen mange av de feltene som vil kreves for å kunne utvikle og teste selvkjørende biler.  Jeg tenker på posisjoneringsteknologi (vi er best i verden på posisjonering til sjøs der vi kan posisjonere med fem cm. nøyaktighet), mobile nettverk (Norge var vel først ute med GSM og er fremdeles helt i tet når det gjelder mobil teknologi).  Vi har ledende miljøer innen søk, talegjenkjenning, fjernstyring, vi er gode på store utviklingsprosjekter og vi har erfaring med dårlig vær og tøffe forhold.  Ting som er testet i Norge funker stort sett overalt.

Vi har en fordel av å være et lite land

Da jeg jobbet som IT grunder i USA, så vi på Norge som et interessant testland nettopp fordi det er lite og velstående:  Norge ligger under radaren og det er bedre å drite seg ut i Norge før man går løs på f.eks. Tyskland.  Norge har liten kriminalitet, god infrastruktur og korte beslutningsveier.  Nordmenn er teknologikåte.  Vi er kjappe til å ta i bruk ny teknologi og vi har vist at vi er villige til å investere i bransjer vi har tro på.  El-biler er et godt eksempel.  Hvis norske politikere klarer å bestemme seg for noe, går det raskere enn om man skulle få tillatelse i et større marked.  Vi har ingen bilbransje som vil trenerer avgjørelser og vi har mange dårlige veier og elendig vær, noe som vil være attraktivt for testing under tøffe forhold.

Timingen er god: krise og befolkningsvekst

Akkurat nå trenger vi ny industri fordi oljebransjen snart går mot slutten og mange flinke folk med relevant kompetanse leter etter nye bransjer med fremtiden foran seg.  Norge har også de raskest voksende byene i Europa, og Oslo, Trondheim, Bergen sliter alle med trafikk problemer, høye boligpriser og dårlig luft.  Selvkjørende biler vil dramatisk redusere køer, ulykker og behov for parkering.  De vil bevege seg raskere og gjøre det mulig å bo lengre unna arbeidsplassene, noe som vil kunne dempe boligprisene.

 

 

 

 

Min første blogpost

Dette er min nye blogg.  Her skriver jeg det jeg tenker og den er annerledes enn websidene til min arbeidsgiver, www.jazzcode.com.

Jeg startet med blogging i 2001, men da var det ikke så mange som syntes det var interessant og dessuten var det vanskelig å spissformulere seg uten å irritere noen.  Ettersom jeg fikk flere og flere oppdragsgivere, merket jeg at det var vanskelig å blogge uten å irritere dem, og da valgte jeg pengene.

Nå er min business godt etablert, og jeg tror det er ok å si hva jeg tenker om ulike tema som teknologi, markedsføring, ledelse, kreativitet, fotografi, skriving og musikk. Planen utover er også å lage noen videoer som både forklarer hva jeg er opptatt av og hvorfor.

image