Livet er uforutsigbart: vanskelig å planlegge men mulig å navigere.

februar 18, 2017 Carl 1 kommentar

I komplekse systemer finnes det ingen riktige svar.

Korversjonen: I denne bloggposten beskriver jeg hvordan et kompleks system er uforutsigbart og vanskelig å kontrollere. Tradisjonelle ledelsesmodeller og planer fungerer dårlig. Det viktigste blir å være forberedt, fleksibel og helt tilstede i øyeblikket.

Først en historie: I 2013 twittret Justine Sacco en morsomhet før hun satte seg på flyet på vei til Afrika Da hun landet åtte timer senere, hadde hun mistet jobben; hun var forhatt av millioner av mennesker som hadde oppfattet hennes tweet som rasistisk og støtende, og en skokk av fotografer møtte henne på flyplassen og blastet bildet hennes ut i cyberspace. Snakk om uforutsigbarhet.

Et kompleks system består av gjensidige påvirkelige elementer, ofte med et mål, som i et nettverk. Tenk på en skokk med folk på epost, et sosialt netteverk som Twitter, hunder som leker på en gressplen, et spill sjakk eller et band som jobber sammen over lang tid. I slike systemer reagerer aktørene på «noe», og det kan finnes et hensikt. Fordi hvert element i nettverket har mange måter å reagere på, er systemet grunnleggende uforutsigbart, vanskelig å forstå og umulig å kontrollere. Det er umulig å forutsi hvordan folk, dyr eller algoritmer vil reagere, og igjen hvordan andre vil reagere på deres reaksjon. Det er umulig å si hva en “riktig reaksjon” er fordi alt må sees i sammenheng og fordi hver enkelt aktør har et uendelig antall valgmuligheter, både i forhold til hvordan de oppfatter sammenhengen og i hvordan de reagerer. Det er umulig å pønske ut hva du skal gjøre før du vet mer, før du er i situasjonen, og i øyeblikk må du akseptere det som skjer, forstå sammenhengene best mulig og bruke det du vet til å formulere en relevant respons, selv om du ikke alltid har hele bildet.

Sjakk er et kompleks system

I sjakk, som i livet, styres spillet av situasjonen på brettet der og da. Når hvert trekk trigger uendelig antall mulige mottrekk blir det mye viktigere forstå brikkenes sammenheng og muligheter fremfor å pønske ut en perfekt plan før man starter. Spørsmålet, “Hvis min bonde står på A2, hva bør jeg gjøre da?” gir ikke mening uten kontekst; riktig svar vil være avhengig av hvor de andre brikkene står. Context is King. Den beste er ofte den som har best evne til å se muligheten som ligger i situasjonen og som vet hvordan potensialet kan utnyttes. Her er observasjonsevne orginalitet viktigere enn lydighet og presisjon.

En samtale er et kompleks system

En samtale er et kompleks system, aldri like og forventet uforutsigbare, tiltross for at de er bygget opp av 29 bokstaver satt sammen som snøkrystaller for å representere en ide vi ønsker å formilde som en respons på noe noen har sagt. Dette er grunnen til at samtaler aldri er helt like; alt som sies gir en uforutsigbar respons på noe noen har sagt. Samtaler gir en effekt vi ikke alltid kan forutsi eller kontrollere.

I en samtale er det bedre å forstå konteksten før du bestemmer deg for hva du skal si. En plan er å ta beslutninger tidlig. Å improvisere er å utsette en beslutning til du vet mer om alternativer og konsekvens. Trenger jeg regntøy om en uke? Jeg venter og ser. Må jeg være ute hvis det regner? Det kommer an på.

Skøyteløpere, hvis de reagerer på hverandres posisjon, er et kompleks system. Foto: Carl Størmer

I turbulens kan det være lurt å utsette beslutninger til du vet mer

Det å utsette beslutninger til vi er situasjonen, er opplagt i en samtale eller i sjakk. Når noen alikevel insisterer på en plan, kan det være fordi de har bakgrunn fra systemer som ikke er komplekse som f.eks. en produksjonprosess. Å lage en pizza kan være komplisert men det er ikke komplekst (hvis du lager den alene). Jeg kan planlegge på forhånd når den skal være ferdig, og følge en oppskrift som gir det ønskede resultat. Skal jeg holde en tale i et bryllup kan jeg planlegge hva jeg skal si fordi settingen er kjent. Hvis brudens far plutselig brøler «nå er det nok!» midt i min tale, kan det hende at en improvisert avslutning er bedre enn den jeg hadde planlagt. Når settingen er kjent kan jeg bruke en oppskrift, en plan, et script. Skjer det noe uventet, kan det være bedre å tilpasse seg det som skjer.

Livet er et kompleks system

Ser vi på livet som et komplekst system, er det ganske opplagt at vi ikke vet hva som kommer til å skje. Vi kan godt ha en plan, men retning er viktigere, og vi må være fleksible. Vi må akseptere det vi ikke kontrollerer og gripe mulighetene når de oppstår. When opportunity knocks, open the door.

Ha en strategi, men vær fleksibel

Clay Christensen, professor på Harvard Business School, sier i boken How Will You Measure Your Life at veldig mange av de flinkeste elevene hans unnlater å utnytte de mulighetene som oppstår underveis fordi de har en karriereplan de føler at de må følge. Christensen selv forteller om hvordan han egentlig hadde tenkt å bli journalist, men hvordan det hele tiden dukket opp andre muligheter som han grep, muligheter han ikke kunne ha forutsatt på forhånd. Sånn sett beskriver han nesten en klatretur opp et stort eiketre hvor det er bedre å ha en vag ide om hvor du skal og så klatre i den retningen fremfor å bestemme hele turen på forhånd. Dukker det opp en uventet mulighet underveis som gir bedre forventet avkastning enn den retningen du er på, så kanskje du korrigerer litt på kursen. Ender du opp på feil gren, kan det være bedre å se etter nye muligheter der du er fremfor å klarte nedover igjen. Han kaller det å utnytte mulighetene der du befinner deg for en “emergent strategy”.

Livet er som å klatre opp et tre uten å helt vite hvor du skal. Hva er ditt tre?

Dette sparer jeg til senere: Viktigheten av å avgrense systemer, viktigheten av å observere det du ikke kan kontrollere, og viktigheten av å ikke sløse med oppmerksomheten. Skriv gjerne en kommentar til meg hvis det er noe av dette som trigger deg.

Foredrag, Karriere, Kultur, Strategi

I går: Et improvisert foredrag om jobb og kunst som strategi

februar 16, 2017 Carl 11 kommentarer

I går holdt jeg et foredrag for en klasse på Høyskolen Kristiania, invitert av min venn og tidligere kollega Karl Philip Lund. Før jeg gikk inn, brukte jeg en time på å storyboarde foredraget, men som vanlig var jeg dårlig til å følge min egen plan. I stedet brukte jeg foredraget til å øve på å improvisere.

Jeg snakket om Jazzkoden, om hvordan vi kan påvirke når vi ikke har kontroll, basert på egne erfaringer fra kunst (billedkunst, utøvende kunst og litteratur), kommers (som programmerer, konsulent, selger og IT grunder) og kriser (ett år på intensiv som pårørende, leder i finanskrise og en slagrammet kone). Kort oppsummert handler jazzkoden om hvordan man kan få til fleksibilitet i team som må håndtere forventet og uventet uforutsigbarhet. Kort fortalt, for å improvisere må vi til en viss grad slippe taket, legge merke til mest mulig, og bruke alt man har (ref Robert Poynton on the value of improvisation – YouTube).

Erkjenn at du ikke har kontroll. Et av mine første barndomsminner er å se min mor danse på vårt kjøkken i Spania med en full Guardia Civil, en spansk politimann. Jeg, en usikker fireåring, legger først merke til politimannen, ser hans flotte sorte uniform og bandolær, og fireåringen tenker først at de må kontakte politiet, men innser så at politiet allerede er der. Den lille gutten føler en intens følelse av å ikke ha kontroll, en følelse som de aller fleste kommer i kontakt med tidlig i livet fordi vi da i stor grad domineres av voksne mennesker som forsøker å kontrollere oss. I dette tilfellet ble politimannen så full at han sovnet uten at noen ble skadd, men ved å tenke på denne episoden etterpå har jeg forstått hvor liten kontroll vi har over livene våre.

For de aller fleste sitter det langt inne å erkjenne alt det vi ikke har kontroll på. Resultatet er at vi bruker mye krefter på å kontrollere faktorer som ikke lar seg kontrollere. Tenk bare på hvordan foreldre og lærere forsøker å kontrollere oss. Tenk på hvor vanskelig det er å kontrollere et annet menneske, sin egen kropp, dyr, internasjonal politikk, boligmarkedet eller trafikken på Ring 3. Når faktorene ikke lar seg kontrollere selv av de mektigste i verden, har vi ofte å gjøre med komplekse systemer, systemer der ulike elementer gjensidig påvirker hverandre med en felles hensikt. I et møte kan hensikten være å finne ut hvordan man skal løse trafikkproblemene i Oslo, eller det kan være en løs samtale der hensikten er å bli bedre kjenet, i oppdragelsen av en hund kan hensikten være å få en lydig hund, og komplekse systemer påvirkes ofte gjennom at man endrer elementene, øker/reduserer kontakten mellom elementene, eller endrer hensikten.

Trikset er altså ikke å forsøke å kontrollere været, men heller tenke på hvordan man være best mulig rustet det været vi ikke kontrollerer.

Spill mens du øver. I min oppvekst bodde jeg med min mor, Sidsel Paaske (se utstilling på Museet for samtidskunst som står ut februar). Min mor var en selvlært kunstner, og hver dag måtte jeg gå igjennom atelieret for å komme til kjøkkenet. Min mor jobbet om natten, og hver morgen lå det en skokk med arbeider på gulvet til tørking. Det spennende syntes jeg, var å se utviklingen og hvordan hun, etter som hun ble mer erfaren, ikke jobbet raskere, men hvordan hun gjorde mindre på hvert bilde. Hun ble flinkere til å bruke den maleriske stillheten, det hvite slik en musiker påvirker musikken ikke bare gjennom hva hun spiller, men også ved ikke spille.

Det som kjennetegnet min mors utvikling som kunstner, var at hun eksperimenterte hele tiden. Hennes bilder var et biprodukt av hennes nyskjerrighet og skapertrang, omtrent som tomflasker etter en god fest; visste man ikke bedre kunne man tro at festen handlet om å produsere tomflasker. Min mor utviklet altså en strategi for læring der biproduktet av eksperimentene, bildene, kunne selges. Min mors motto var, Vi spiller mens vi øver. I det la hun at hun alltid øvet, også når hun skulle lage en leveranse som noen kunne være villige til å betale for. Hennes eksperimenter beveget seg langs en tidsakse der hun hadde en dialog med lerrettet. Først laget hun en strek på lerretet. Ved å lage en strek begrenset hun antall muligheter for neste strøk. For hvert strøk reduserte hun antall muligheter for fremtidige strøk til hun ikke syntes flere strøk ville gjøre bildet bedre. Da var hun ferdig og startet igjen med et nytt bilde.

Jeg tenker at denne innfallsvinkelen minner veldig om en god mal for et liv. Når du tar valg eliminerer du opsjoner, men ny opsjoner åpner seg. Når min mor fikk meg som 19 åring og så skilte seg og ville bli kunstner, hadde hun lagt noen tydelige føringer for sitt eget liv som ga retning. Hun var kunstner og enslig mor. Det begrenset henne, men det ga henne også et fokus og fikk henne til å konsentrere seg på de mulighetene som fantes i det universet hun hadde til rådighet. Det viktigste jeg lærte av henne var å hele tiden eksperimentere, å vite at for hver gang du gjør noe så blir du bedre, og å vite at en god improvisatør er en som erkjenner at man for å ha høy produksjon også må akseptere vekslende kvalitet, men at selv på en dårlig dag er kvaliteten på et så høyt nivå at du kan stå for det du lager.

Et kompass er viktigere enn en plan.

Dette var en formulering jeg lanserte i fjor i denne klassen. Det jeg egentlig sier her er det er viktigere med en retning og en intensjon, og at det ikke alltid gir mening å ha en detaljert plan hvis du vet at du står overfor uforutsigbarhet. Når det er tilfelle må du heller vite noe om hvor du vil, forsøke å forstå hvilke hindringer som står i veien, forstå hvilke dynamiske elementer som påvirker hverandre, og teste ut hva som funker og om du kan avdekke repeterbare reaksjonsmønster er i systemet. I livet er det mye viktigere å ha en retning enn å ha en plan. Planer forandres hele tiden fordi forutsetningene forandrer seg. Da min kone Ane fikk slag, måtte vi legge om. Vi måtte akseptere at livet ble et annet og da vi først hadde akseptert at vi var på vei i en annen retning, kunne vi se etter muligheter i vår nye tilværelse, vi kunne navigere mot en annen kurs, uten egentlig å ha en plan for hvordan vi skulle komme oss videre.

I et automatisert samfunn blir jobbene stadig vanskeligere

Flere ville snakke om arbeidslivet. Når enkle oppgaver forsvinner, blir de resterende jobbene de som ikke lett lar seg automatisere. Mye av dagens ledelsesfilosofi er basert på samlebåndet (tenk Chaplin fra Modern Times). I en fabrikk er det viktig at alle holder tritt med samlebåndet og at man er lydig og punktlig. Alle må komme når de skal, en arbeider skal kunne erstattes av en annen, og for at båndet skal bevege seg raskest mulig, er det avgjørende at alle konsentrerer seg på arbeidet og gjør oppgavene på en mest mulig rasjonell måte. I slike systemer finnes en metode som er best, og for å få gode resultater må observere, kategorisere og agere (Ref Snowdens Cynefin modell). I et jazzband eller i et viktig møte er situasjonen en annen. Der styres tempo av interaksjonen mellom møtedeltagerne og deres evne til å forstå og reagere på det som blir sagt. Effektivitet er vanskeligere å få til, mens man kan påvirke effekten. Lydighet og punktlighet er ikke så viktig som kunnskap, årvåkenhet, og fleksibilitet. Det gjelder å være helt tilstede, forstå hva som blir sagt før man gjør seg forstått (Covey, Seven Habits of Highly Successful People). Det gjelder å kreativ og avslappet. I et jazzband går det ikke an å effektivisere på tid/kost, det er kun mulig å påvirke effekten i gruppen, musikken, ved å være helt tilstede spille sammen med de andre musikerne på en måte som gjør at interaksjonen blir best mulig. Det spiller ingen rolle hvor flinke hver enkelt er hvis de ikke klarer å innordne seg musikken. Det er musikken som bestemmer, og alle gode musikere vet hvordan de skal påvirke og når de skal innordne seg. Det hjelper ikke å ha god teknikk hvis du spiller ikke passer inn i sammenhengen.

Kommenter gjerne hvis du er uenig, lurer på noe eller vil legge til noe.

I løpet av helgen skriver jeg mer om hva vi snakket om:

I komplekse systemer finnes det ingen riktige svar.

Smultringen: hvordan skape tilstedeværelse i turbulente situasjoner

Øvelser: Hvordan skape læring der elevene blir engasjerte?

Arbeidsdeling er å jobbe hver for seg Samspill handler om å hjelpe hverandre.

Hvordan velge jobb?

Fast jobb vs frilanser.

Smultringen

Hyttehelgen: lading av batterier

januar 8, 2017 Carl Legg igjen en kommentar

Vi dro til hytta Son i går etter middag med et vennepar hos oss på fredag. På hytta slapper vi av. Der er det ingen som leer på et øyelokk hvis jeg legger seg på sofaen og sovner. Det er greit å være asosial, det er greit å være seg selv.

I høst har vi brukt hytta lite fordi Ane har vært syk. På sykehuset har vi dagdrømt om hytta. Bare vi kan sitte på trammen med en kaffekopp! Bare vi kan få en sommer til sammen! Vår oppfatning av lykke, av luksus, av trygghet er forbundet med hytta. Når vi er i Son har vi nesten alltid god tid, det er stille, og vi er sammen.

Å ha god tid er undervurdert. Kanske fordi Ane har såpass dårlig mobilitet (hun hadde slag i 2009 og mistet balansen), så har vi sjelden ambisøse planer. Vi lager god mat. Jentene hører på lydbøker eller ser en tv-serie. Vi bruker lang tid på frokoster, lunch og middag. Når vi kommer ned fredag kveld, i blandt med medbrakt sushi, legger vi oss ofte ganske tidlig. Lørdag står Ane ofte opp før meg, og mens jeg halvsover hører jeg summingen av Verdibørsen på radioen i 1. etasje og kjenner lukten av kaffe som brer seg. Jeg er ofte oppe ved ni tiden, i blandt skriver jeg et dagboknotat før jeg står opp, jeg har ofte satt en rundstykkedeig kvelden før og når jeg peller meg ut av senger, kjevler jeg ut deigen som får hevet seg litt før jeg steker rundstykker. Disse er ferdige ved 10:30 tiden og da kommer jentene ned og vi spiser sammen frem til 12:30. Ofte går jeg en tur etter det, sammen med en av mine døtre, eller alene med bikkja. Det er et fint terreng, jeg har noen faste ruter, og jeg tar som regel med meg kamera og tar bilder underveis. Jeg tar meg god tid, og hvis jeg er sammen med en av jentene, får vi ofte tid til enda en hyggelig samtale underveis. I det siste har jeg begynt å registrere turene på min Apple watch.

Vanligvis er vi tilbake ved 15-tiden, spiser kanskje en lunch, og så skjer det ingenting før middag i 18-tiden. Da sover jeg på sofaen, leser en bok, skrive litt eller redigerer bilder. Det hender vi drikker en flaske vin til middagen, men etter Anes slag, har hun mindre toleranse for alkohol, ofte maks et glass, og dermed begrenser det seg selv. I blandt har vi Anes foreldre over på middag, og i blandt ikke. Noen ganger er vi hos dem. Etter middagen ser vi en film, eller en sjelden gang, spiller Scrabble eller bare sitter i hver vår stol med hver vår skjerm. Vi spiser litt sjokolade. I blandt mye. Nyter stillheten.

Søndag gjentar vi ritualet og drar ofte hjem til en sen middag hjemme i Oslo. Det siste jeg gjør før vi drar, er å ta et bilde av kjøleskapet med mobilen som jeg merker som favoritt. Jeg lager en liste over ting som må kjøpes, og setter smartelefonen slik at den minner meg på handlelisten neste gang jeg er innen 500 meter fra Vestby storsenter. Neste gang vi drar til hytta, sjekker jeg bildet av kjøleskapet og legger merke til at vi har egg men trenger smør.

Når vi er hjemme søndag kveld, er vi klare for en ny uke. Batteriene er ladet, vi er utsovet og hvilte, og vanligvis gleder jeg meg til den ubrukte uken som ligger klar søndag kveld. For å prestere over tid og for å kunne være kreativ, er det viktig å sette av tid til å avslapning. Det gjør vi her.

Blogging

Et nytt år med nye hashtags: #livet #jazzkoden #struktur #kreativitet #sidselpaaske #samfunn

januar 8, 2017 Carl Legg igjen en kommentar

I slutten av september 2016 ble min kone Ane alvorlig syk. Vi var i et møte, og plutselig sa hun, «jeg føler meg litt kvalm.». Jeg hjalp henne bort til en vask, og der kastet hun opp blod. Jeg ringte 113, og bare minutter senere ble hun trillet ut og kjørt til Ullevål. I løpet av få dager ble hun raskt dårligere, hun ble lagt på en respirator, og en stund så det ut som de ikke klarte å stanse de indre blødningene i spiserøret. På vår bryllupsdag, den 29.9, etter 21 års ekteskap, etter en uke på respirator, tok jeg farvel med henne, overbevist om at den nært forestående operasjonen ikke nødvendigvis kunne redde henne. Syv timer senere hadde hun fått transplantert inn en ny vene, en såkalt «shunt» fra en død donor, en operasjon som kunne hadde blitt gjort en gang tidligere i Norge, og livet var reddet. Foreløpig.

Siden september har Ane ligget nesten ti uker på sykehus, innlagt fire ganger, sist utskrevet 2. januar. I denne perioden har familien levd i unntakstillstand, samtidig som huset blir pusset, opp, jeg har sluppet en ny plate, og min mors kunst har blitt løftet frem etter 35 års stillhet i form av en stor utstilling på Nasjonalmuseet, Sidsel Paaske, like før (1937-1980). Det har vært litt av et år, og 2017 innledes med en ny bevissthet om at ingenting varer evig. Livet er her og nå.

Påminnelsen om livets sårbarhet har fått meg til å skrive mer enn på lenge. Jeg har blogget om Anes sykdom, jeg har skrevet dagbøker, og jeg har en ambisjon om å blogge mer. Jeg vil skrive mer men med mindre filter, fordelt på seks kategorier (tror jeg):

om ting jeg opplever, inklusive Anes sykdom, folk jeg møter, tanker jeg gjør meg, minner jeg har (#livet),
om ledelse, endring, kompleksitet, samspill og innovasjon (#jazzkoden),
om kurset mitt i struktur og storytelling (#struktur),
om fotografi, jazz, skriving, kunst og tromming (#kreativitet),
om arbeidet med å få min mors kunst ut i verden (#sidselpaaske) og
om teknologi, politikk, og fremtiden (#samfunn).

Foredrag, Produktivitet, Teknologi

Hvordan jeg bruker ipad når jeg underviser og presenterer

august 24, 2016 Carl Legg igjen en kommentar

I jobben min holder jeg mange presentasjoner. Jeg har et eget kurs som går over to dager med 12-20 personer, som oftest konsulenter, analytikere, prosjekledere eller ledergrupper. På kurset, bruker jeg utelukkende en iPad pro som jeg kobler trådløst mot en prosjektor via en Apple TV som jeg har med meg. Veldig ofte lurer deltagerne på hvilke apper jeg bruker. Kortversjonen av hva jeg bruker mest: Jeg bruker Goodreader til å vise presentasjoner (lagret som pdf fil), noe som gjør det mulig å zoome i presentasjoner. Jeg bruker Procreate til å tegne mens jeg snakker. Jeg bruker ofte bilder lagret i kamerarullen på iPadden. Jeg bruker «Timer with sections» for å holde orden på tiden.

Zoombare presentasjoner med pdf. Jeg bruker ikke Powerpoint eller Keynote når jeg underviser. Men jeg bruker Keynote når jeg skal forberede materialet. Men jeg har funnet ut at det er bedre å presentere fra en høyoppløselig pdf fil av presentasjonen fordi jeg da kan zoome inn og ut i presentasjonen, og jeg kan tegne rett på presentasjonen på iPadden. For å vise pdf filen, bruker jeg en app som heter Goodreader, men egentlig kan man bruke mange apper som leser pdf filer. Pdf filene er ofte ganske store, og jeg henter de opp fra dropbox på forhånd, og lagrer filene lokalt på ipadden kvelden før. Da har jeg den tilgjengelig, men jeg har også en backup hvis noe skulle skje med mitt utstyr eller hvis jeg plutselig blir bedt om å vise filen på en annen maskin. Hvis jeg må forberede en presentasjon på rekorttid, tar jeg screenshots av de bildene jeg vil bruke (hold nede home-knappen og av/på knappen samtidig). Da legger bildene seg i fotoalbumet og deretter oppretter jeg et eget album og sorterer rekkefølgen på bildene der. Når jeg skal presentere, viser jeg bare frem bildene fra albumet.

Tegning med Apple pencil er magisk. Jeg illusterer mye når jeg snakker, og etter mye testing av ulike apper, har jeg endt opp med tegneappen Procreate. Dette programmet er fantastisk fleksibelt og funker strålende med Apple pencil. Men pass på å lære deg programmet godt. Da merker ikke folk at det har så mange muligheter.

Jeg bruker også Procreate når jeg skal lage illustrasjoner. Jeg tegner illustrasjonen og eksporterer den til f.eks. Keynote, og derfra videre til endel av en presentasjon eller en video. Procreate spiller også inn en liten video av alt man tegner, og denne videoen kan eksporteres til f.eks. iMovie og raskt omgjøres til en liten video. Jeg har alltid med meg en liten mygg (mikrofon) slik at jeg kan spille inn lyd på disse små snuttene og sende dem til kunder. Dette er mange ganger raskere enn å skrive lange dokumenter.

Jeg bruker gestures for å flytte meg mellom programmer. En ting som fungerer godt på iPad er at man kan forflytte seg mellom programmene ved å stryke fire fingre horisontalt over skjermen. På den måten merker ikke deltagerne at jeg skifter mellom ulike apper.

Foto synk. Jeg tar ofte bilder av ting deltagerne jobber med og blåser det så opp slik at vi kan snakke om det de har gjort. For å få til dette bruker jeg en iphone 6 med et eksternt kamera som gir bedre oppløsning (20MP). Når et bilde lagres på telefonen, synkes det samtidig i min billedstrøm, noe som gjør at jeg i løpet av få sekunder kan hente opp det samme bilde på ipadden. Hvis det ikke funker, kan jeg også hente opp Airplay fra telefonen og sende bildet rett fra telefonen og opp til prosjektoren.

Jeg bruker en timer for å holde orden på tiden. En siste app jeg bruker mye er «Timer with sections», en app som gjør det mulig å legge opp en timer for en hel dag og så ha en timer som hele tiden viser deg hvor du er i programmet. Jeg kjører den ofte fra min backup iPad eller fra telefonen.

Jeg bruker en timer på ipadden når deltagerne trenger å gjøre en oppgave på tid. Da snakker jeg rett og slett til Siri og sier «set a ten minute timer».

Jeg har alltid med en backup ipad. Klok av skade har jeg alltid med meg en ekstra iPad i tilfelle noe skulle gå galt. Det er også nyttig hvis man ønsker å hoppe raskst mellom noe som krever forberedelse. Da er det også greit å bruke Airplay via Apple Tv fordi det gjør det lett å skrifte mellom ulike kilder.

Egen router. For å ikke være avhengig av kryptiske passord og interne nett, har jeg alltid med meg en trådløs ruter som gjør at jeg kan logge meg raskt på mitt eget nettverk. Når alt er koblet opp før jeg kommer, sparer jeg tid på rigging og kan småprate med oppdragsgiver i stedet for.

Lader til mange duppeditter. Jeg har alltid med meg en egen lader som har åtte uttak for duppeditter. Det er alltid en deltager som har glemt mobillader og som blir glad for å få litt ekstra juice. Og da unngår jeg også at jeg tom for strøm.

Jeg må si at iPad i møter også er fantastisk fordi man da i praksis kan illustrere tanker som om man stod ved en flipover. Foreløpig blir folk imponerte, men jeg tror det kun er et tidsspørsmål før dette er en helt standard måte å jobbe på.

Samfunn, Sosiale medier, Strategi, Teknologi

Hvor ville iKuppforsøket i Tyrkia vært uten Apple?

juli 16, 2016 Carl Legg igjen en kommentar

Kuppforsøket i Tyrkia fikk meg til å forstå mer om hvor viktige sosiale medier og spesielt live video er for å mobilisere mennesker og hvor fort det skjer. Det minnet meg at samhandling tar av når folk har tilgang til den samme informasjonen samtidig. Erdogan mobiliserte sine tilhengere på minutter via en iphone! I løpet av minutter var gatene i Istanbul og Ankara fylt med flaggviftende sommerkledte Erdogantilhengere som ropte «Allah u Ekber”. Ikke en kvinne i sikte.

Det var på vei hjem fra en middag at vi hørte om kuppet i Tyrkia. Den britiske BBC oppleseren visste fint lite, men fikk det alikevel til å høres vesentlig mer interessant ut enn de norske fra NRK som heller ikke visste noen ting.
Da vi kom hjem var klokken litt over elleve hev jeg meg over iPadden og forsøkte å lese på vg.no, The New York Times, The Guardian og CNN. Jeg satte også på lyd fra BBC på telefonen. Ingen visste noe særlig, og alle fulgte med på det samme: Twitter.

Den amerikanske utenriksministeren skrev: «vi vet lite på det nåværende tidspunkt.» Noen kommenterte, «Kerry følger også med på twitter og vet like lite som oss andre.» Plutselig dukket det opp et bilde av en iphone med president Erdogan på Facetime. Noen skrev, «det første iKuppet.» CNN overførte den tilsynelatende impotente Erdogans talking head på fjernsynet. Noen skrev, «En fyr på Facetime har ikke mye kontroll.» Det skulle vise seg å være feil.

Presidenten oppfordret alle til å gå ut på gatene. Bare minutter senere begynte det å dukke opp små videoersnutter fra Istanbul og Ankara som viste enorme menneskemengder — utelukkende menn, mange med skjegg (typisk for Erdogan tilhengere iflg. Foreign Affairs artikkel lenket nederst i denne posten), ikke én kvinne. Som små maure myldret de ut mens biler som tutet, soldater stod oppstilte med våpen, stridsvogner raste forbi. Felles for nesten alle videoene var at de var de ble streamet live. Jeg var vitne til et historisk drama i sanntid som var nesten umulig å rive seg løs fra.

Jeg fulgte en motorsyklist som kjørte mot trafikken til et sykehus. Til høyre i videoen kunne jeg se hvor mange som fulgte videoen. Da jeg startet hadde han 5000 følgere. Innen han kom frem til sykehuset hadde han over 15.000. Underveis kunne seerne kommentere videoen. Noen var Erdogan. Andre mot. Noen ropte på Allah. Andre ville ha en skikkelig gatefight. En video med 200.000 seere viser skyting.

Hvert tiende sekund oppdaterte min twitterfeed på hashtag #turkeycoup #video seg og nye videoer fra hele byen ble lagt ut. Stadig flere mennesker kom ut. Jeg kunne høre høytalerne fra moskeene som oppfordret folk til å demonstrere. En video viste mennesker som søkte tilflukt, en annen skyting fra et heliokopter. Det var nesten ingen profesjonell nyhetskanaler som hadde noe å bidra med. Det var ikke lenger teknologi, penger eller infrastruktur som avgjorde hvilke journalister som skapte verdier i dette bildet, kun hvem som var tilstede og fikk streamet det som skjedde. På de store nyhetstjenestene streamet de twitterfeeds.

Vi hadde en diskusjon om dette i dag. Er journalistyrket verd noe i dag? Ane, som er journalist, mente at selv om papiraviser snart brenner i helvete, vil journalistyrket fremdeles være verd å utdanne seg til. Jeg var usikker. Med økende spesialisering, sammenkobling og hastighet, blir det viktig å kunne strukturere tanker, tekst og tale, noe journalister er gode til, men det blir minst like viktig å være tilstede der det skjer, og når det skjer så fort, er det nesten umulig for journalister å være i første linjen. På lengre sikt var vi begge enige om at det er fagkunnskapen, i samspill med formidlingsevnen, som blir det rådende. For å si noe fornuftig om Tyrkia må man både ha tilgang på fersk informasjon og man må klare å sette informasjonen inn i en kontekst som gjør at man forstå hva det betyr. Det er ikke når ting skjer så plutselig og så fort som vi opplever nå.

I dag leste jeg en interessant post av Edward Luttwalk i Foreign Policy (via Twitter) som mente at kuppmakerne ikke lyktes fordi de ikke fikk uskadeliggjort Erdogan fort nok og fordi de ikke fikk nøytralisert viktige deler av militæret som jagerfly etc. Nå er det interessant å merke seg hvordan Erdogan snakker om demokrati etc. mens hans handlinger i stor grad handler om endre Tyrkia fra et sekulært demokrati til et islamsk diktatur. Han referte til kuppforsøket som et angrep på Tyrika. Jeg tror det var et angrep på hans diktatoriske tilbøyeligheter.

Uansett, det er liten tvil om at sosiale medier og spesielt videofeeds endrer journalistikk og øker både hastighet og uforutsigbarhet i turbulente situasjoner. Det var nesten uvirkelig å lese forsiden av DN som handlet om terroristangrepet i Nice som skjedde torsdag. Allerede lørdag morgen føltes det ut som om det hadde skjedd for en evighet siden.

Samfunn, Smultringen, Teknologi

Gjør delingsøknomomien oss gjerrige?

april 24, 2016 Carl Legg igjen en kommentar

Før når jeg dro til New York, kunne jeg bo hos venner. Nå leier alle ut sine ekstra rom på airbnb. Nå har de ikke «råd» til å ha gjester boende fordi de trenger leieinntektene. Det skulle bare mangle.
Det er selvfølgelig helt greit for meg å leie meg et sted å bo. Men det har fått meg til tenke at delingsøkonomien gjør oss litt mer gjerrige, litt mindre gjestfrie fordi det blir så mye mer målbart hva det «koster» oss å være generøse. Hvis jeg lar deg bo hos meg en natt i et rom jeg kunne leid ut på Airbnb, da vet jeg hva min generøsitet koster meg.
Så egentlig betyr dette at det jeg tidligere ville ha delt med deg, det tar jeg meg nå betalt for. «Delingsøknonomien» gjør oss i stand til å utnytte ressursene bedre, men de bidrar også til at vi blir litt mindre generøse, litt mer transaksjonsorienterte, og litt fattigere.

FATTIG Delingsøkonomien gjør oss litt gjerrigere fordi vi kan måle generøsitet i penger forsaket.

Produktivitet, Struktur

Dårlig struktur gjør dokumenter uleselige. Et grellt eksempel (uferdig blogpost)

april 21, 2016 Carl 2 kommentarer

Uleselig dokument. For noen måneder siden sendte kunnskapsministerne ut et fem siders brev til alle høyskoler i landet med tittel “Invitasjon til å komme med innspill til stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning”. Språket i brevet er klart nok, men disposisjonen følger en mal som ikke tar hensyn til innholdet, og er derfor vanskelig å lese.

Introduksjonen kom ikke til poenget, og grupperingene var mangelfulle (poengene var ikke på samme abstraksjonsnivå, i logisk rekkefølge, uten gap eller overlapp). Denne type mangel på struktur fører til irritasjon, folk forstår ikke teksten, eller de tolker den ulikt. Hvis hensikten er å få inn gode innspill, er det en forutsetning at teksten tolkes enhetlig av ulike lesere. Det skjer ikke her. Dokumentet er et skoleeksempel (bokstavelig talt) på hvordan manglende struktur gjør det vanskelig å forstå hva som blir formidlet. Fraværet av struktur er påfallende på alle nivåer, og dokumentet er nesten umulig å skumlese fordi det ikke er designet for travle lesere med oppmerksomhet som en labrador.

Struktur er vanskelig. Det er farlig å begi seg ut på en kritikk av struktur fordi selve kritikken da MÅ være godt strukturert. Men, med fare for å bli høvlet ned av illsinte byråkrater, her kommer et hederlig forsøk:

I denne (uferdige) blogposten foreslår jeg en bedre måte å strukturere dokumentet på som ville ha gjort det lettere for leseren og gitt forfatteren mer selvtillit på at strukturen var uttømmende og ikke overlappende, eller MECE som det heter på konsultingsk.

Mitt forslag: lage et dokument som ikke bruker en standard mal, men som er organisert rundt innholdet. En bedre struktur ville vært strukturen til høyre i Prezien

Problemet med orginalstrukturen er at den ikke kommer til poenget, det er umulig å skumlese dokumentet, grupperingene (fem suksessfaktorer og ti spørsmål til institusjonene) er ikke stringent gruppert. Testen på en gruppe er om elementene i gruppen er på samme abstraksjonsnivå, gjensidig utelukkende og kollektivt uttømmende (MECE), og om de er i logisk rekkefølge).

Dokumentet har ingen overordnet struktur

Det fem sider lange dokumentet, er bygget som etter en innholdsnøytral mal med fire elementer:

Invitasjon til å komme med innspill (1.5 side): Utdanning er viktig. Dette har vi gjort.
Kritiske suksessfaktorer (1.5 side, fordelt på fem “faktorer”, mangelfult strukturert)
Spørsmål (1.5 side, ti “spørsmål” som egentlig er delt i tre)
Avslutning (0.5 side)

Gi det store bildet først. En god introduksjon skal raskest mulig gi leseren oversikten. Det krever en kontekst som gjør at leseren forstår hva det handler om (kvalitet i utdanning), en komplikasjon eller et problem (verden forandrer seg) som gjør at leseren stiller seg et spørsmål (hva bør vi gjøre?) , og en konklusjon som svarer på spørsmålet (“vi vet ikke og derfor spør vi deg). Deretter bør mesteparten av dokumentet handle om underpunktene i konklusjonen.

Innledning gir ikke overblikket. Dokumentets introduksjoner starter med en overskriften som sier hva det skal handle om: “Invitasjon til å komme med innspill til stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning”. Leseren har nå en klar forventing om at nå får vi vite hva som ønskes av oss. Men brødteksten handler ikke om dette men om viktigheten av utdanning og hva regjeringens politikk er. Så følger noen avsnitt om ambisjoner.

Neste del handler om “Faktorer” for utdanningskvalitet. Mer svada kommer med overskriften “1. Faktorer for utdanningskvalitet”. Det introduseres “fem faktorer som må være en del av vår felles forståelse av kvalitet i høyere utdanning.” uten at jeg forstår helt hvorfor jeg blir fortalt om disse faktorene. Hvilken relevans har de for meg? Hvorfor forteller du meg dette?

Poenget kommer på side 4. Endelig, midt på fjerde side kommer det en overskrift, “2. Bestilling til institusjonene”. Riktignok ingen skumlesningsverdi i overskriften fordi den mangler et verb, det er altså ikke en fullstendig setning, men den forteller meg i hvert fall at viktig melding kommer. Nå, tenker jeg, nå kommer det, og nå følger det sikkert strukturen i de fem punktene introdusert tidligere. Nå forstår jeg hvorfor jeg ble introdusert til de fem faktorene. Det var fordi spørsmålene jeg skal svare på følger disse faktorene.

Men, dengang ei.

For mange spørsmål. De fleste mennesker mister oversikten hvis de må huske mer enn “fem pluss minus to” ting samtidig. De ti spørsmålene som følger er altså vanskelig å holde greie på. Mens jeg leser dem forsøker jeg å finne ut hva den logiske rekkefølgen skal være. Finnes det en felles betegnelse på disse spørsmålene? Men heller ikke nå er det tydelig hva forfatteren har tenkt. Jeg tar ut en penn og skriver i margen på de syv første spørsmålene: kvalitet, ambisjoner, allianser, relevanse, frafall, kompetanse, suksesshistorier. Jeg stopper opp når jeg ser de tre siste spørsmålene. De er annerledes, og dette er markert med en dobbelt linjeavstand, men uten at leseren får forklart hvorfor det er avstand akkurat der. Etter flere gjennomlesninger ser jeg det: De tre siste spørmålene handler ikke om skolene men om nasjonal politikk og departementets håndtering. De er en annen type spørsmål enn de foregående.

En ikke uvesentlig detalj. Tilslutt, i siste setning står det at forslag til endringer må kunne gjøres uten at det skal koste mer. Denne detaljen er viktig, og burde kanskje stått først i seksjonen som handler om hva departementet ønsker fra institusjonene.

Deretter burde forfatteren raskt kommet til spørsmålene forfatteren ønsker svar på. Under hvert spørsmål kunne man gitt bakgrunnsinformasjon, forklart hva departementet mener/tror og så vært spesifikk på hva man ønsket svar på.

Setningene i feil rekkefølge. Språket er greit nok, men mange av setningene avstedkommer spørsmål som ikke svares på i påfølgende setning. Det gjør dokumentet vanskelig for en leser som alltid forventer at det er en god dialog mellom setningene; hver setning svarer på spørsmålet generert i forrige setning og etablerer et nytt spørsmål (kilde: George Gopen: The Science of Scientific Writing). Ett (av mange) eksempel (fra introduksjonen) på en setningsrekkefølge som forvirrer leseren, er når en setning fører til et spørsmål som så IKKE besvares i neste setning.

Screenshot 2016-04-20 23.51.26

Se på de to setningene 1a og 1b:

Setning 1a: Vi står overfor en rekke samfunnsutfordringer som krever at vi blir enda dyktigere til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap. (Spørsmål: hva slags kunnskap?)

Setning 1b: Vi må bli enda dyktigere til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap hvis vi skal håndtere de store samfunnsutfordringene vi står overfor. (Spørsmål: hvilke utfordringer).

Setning 1a. genererer spørsmålet hva slags kunnskap? Setning 1b. genererer spørsmålet hvilke utfordringer. Setningen 1a etterfølges av eksempler på utfordringer. Det logiske ville være å svare på hvilken ny kunnskap som trengs.

DENNE BLOGPOSTEN ER UFERDIG. Jeg har fremdeles ikke tatt for meg «Faktorer for utdanningskvalitet».

Foredrag, Karriere

Hvordan få drømmejobben og unngå å havne i klisteret (referat fra foredrag)

mars 7, 2016 Carl Legg igjen en kommentar

(Dette er et uferdig referat fra et foredrag på Karriereuka 2016 på Kristiania høyskole. Jeg skriver det ferdig i løpet av neste helg. Setter du deg på min mailingliste, får du et fullstendig referat med video i innboksen når det er klart). Her er presentasjonen:

ENDRING: Vi lever i en turbulent verden med globalisering, spesialisering og innovasjon på alle plan. Stadig vanskeligere jobber forsvinner, ting går fortere og i Kina finnes det over 120.000 mennesker som er like smarte som de 500 smarteste i Norge. Hvordan skal man klare å finne drømmejobben — en jobb vi kan ha til vi ikke vil lenger, en jobb som blir bedre over tid, og en jobb som jeg kan passe til? Hvordan unngå å bli låst i en jobb man gruer seg til? Og hvordan få realisert seg selv? Og: Får man jobber i fremtiden, eller må vi skape dem selv?

Jeg tror nøkkelen til å finne drømmejobben er å tenke langsiktig, ambisiøst og pragmatisk

Langsiktig: Velg et område som ikke spises av glupske roboter, tredeprintere eller delingsøkonomien (sjåfør, finmekanikere eller piloter er dårlige alternativ).
Ambisiøst: Finn ut hva slags jobb du vil ha både er motiverende og strategisk
Pragmatisk: Finn en jobb der du har en naturlig forutsetning for å levere det jobben krever

Langsiktig: Hva slags jobber består?

Teknologi forandrer alle jobber ettersom enkle oppgaver automatiseres eller outsources. Men hvilke oppgaver må fremdeles gjøres av mennesker og hvordan vil markedet for arbeidskraft se ut? Vil det bli like mange faste jobber som nå?

McKinsey har påvist at den type jobber som vokser raskest involverer «komplekse interaksjoner» — jobber som krever erfaring, dømmekraft, vilje til å ta risko og evne til å tolke utydelige signaler og være innovativ.

Langsiktig: Gjenstående oppgaver vil kreve empati, tillit og kreativitet.

Jeg tror de oppgavene som ikke forsvinner ligger i ytterkanten av normalfordelingskurven og de vil bli utført av folk med helt spesielle forutsetninger. Avvik pleide å være et skjellsord. Men når alle de straighte jobbene har endret seg og blitt ustreite, er det avvikerne som ruler. Jeg tror samarbeide blir viktigere fordi folk spesialiserer seg mer, og da vil tillit og empati bli viktig — to attributter som er vanskelige å lære. Kreativitet vil også bli viktig, men ulempen her er at kreative folk er mindre forutsigbare og ofte vanskelige å jobbe med. Er de skikkelig gode er de dyre også.

En av Robert D. Austins slider som viser viktigheten av å være en avviker. — En av Robert D. Austins slider som viser at innovasjon krever folk som ikke er gjennomsnittlige.

Når det gjelder hvordan tjenester blir kjøpt inn, tror jeg avvikerne ikke nødvendigvis vil ha en fast jobb fordi de vil kanskje kunne tjene mere på å jobbe frilans, og kjøpere vil kanskje ikke ønske å ha faste arbeidsforhold til ekspertise de kun trenger når det kniper. Og dessuten kan man jo lure på om store organisasjoner vil forbli store hvis a) mange rutine oppgaver automatiseres og b) det ikke lenger er noen fordel i å være så stor.

Så konklusjonen her at du bør finne deg en type jobb som er vanskelig, som helt åpenbart ikke erstattes eller utvannes av maskiner, helst en jobb som krever ting du ikke engang kan lære på en skole, som empati, tillit og kreativitet.

Ambisiøs: Motivasjon og strategi viktigere enn lønn og status

Når du skal finne deg en jobb, er det viktig at du forstår noe av hvem du er og hvilken versjon av deg selv du ønsker å være. Hva trigger deg? Hva vil du oppnå? En jobb må nødvendigvis være både motiverende og strategisk.

Chose a job you love and you´ll never work a day in your life.

Clayton Christensen, klok professor på Harvard, sier du må skaffe deg en jobb du elsker. Skiller på det som motiverer deg og rene hygienefaktorer. Han påpeker at du kan elske det du driver med men samtidig hate jobben din uansett hvor godt betalt den. Mange ender opp i fett betalte jobber de ikke liker fordi de har vendt seg til en livsstil de ikke egentlig trenger.

Da jeg så etter jobb etter å ha drevet startup i USA, laget jeg meg en sjekkliste på fem punkter. Disse punktene handlet om å lære noe nytt, gjøre noe gøy, gjøre noe som ga mening og som lot seg kombinere med mine andre plikter i livet. Jeg landet på en jobb i flyselskapet Norwegian, men selv om jeg lærte mye nytt og også syntes jobben var morsom, føltes det ikke riktig, det tok meg ikke i den retningen jeg ønsket, og jeg følte ikke at selskapets verdier var mine verdier. Resultatet var at jeg ikke trivdes — selv om hygienefaktorene var helt ok.

Din sjekkliste er ikke nødvendigvis den samme som min, men du bør tenke deg godt om. Og når du vurderer om en jobb er den rette for deg, bør du se på sjekklisten din og se hvor viktig hvert punkt er for deg og hvor høyt de ulike alternativene scorer i forhold til dine ønsker. Tre ting å huske på som er viktige for å bli motivert, er i flg. Daniel Pink, mestring, autonomi og mening. Mestring: Får du lov til å gjøre en god jobb? Lærer du noe nytt? Blir du bedre over tid? Autonomi: Får du lov til å ta beslutninger og utøve faglig skjønn? Får du bruke din fantasi, og din kreativitet? Kan du bestemme over din egen tid? Mening: Gjør du noe du føler er meningsfullt? Noe som er viktig? Noe som du føler er viktigere enn deg selv? Større enn deg selv? Gjør jobben deg til en versjon av deg selv som du liker?

Det er også viktig å tenke strategisk. Leder denne jobben i en retning jeg ønsker å gå? Gjør jeg noe jeg har talent for? Forventer jobben noe av meg som jeg ikke egentlig liker å levere?

Pragmatisk Kan/vil jeg levere det som etterspørres?

Det tredje punktet handler om at ikke bare du får jobben du drømmer om, men at du tenker på hva din arbeidsgiver eller oppdragsgiver trenger og om det er noe du kan levere. Min erfaring er at de beste folka er både flinke på sitt fagfelt og de er gøy å jobbe sammen med. Du stoler på dem, de gir deg energi, får deg til å stole på deg, og de stiller forberedt, de er fokuserte og tilstede, og de er fleksible. Over tid bygger de tillit gjennom å være konsistente, pålitelige, aksepterende overfor andre, og åpne med informasjon.

Produktivitet, Samfunn, Strategi, Teknologi

Norge bør bli verdens beste testlaboratorium for selvkjørende biler.

mars 4, 2016 Carl Legg igjen en kommentar

Her kan du lese kronikk skrevet sammen med Espen Andersen, publisert i Dagens Næringsliv 4. mars, 2016.

Norge bør bli verdens beste testlaboratorium for selvkjørende biler.

Norge etter oljen bør satse på noe som hele verden vil ha, der vi har gode forutsetninger, og der vi utvikler god kunnskap selv om prosjektet mislykkes. Vårt forslag: la Norge bli verdens fremste laboratorium for selvkjørende transport – en «månelanding» vi kan trekke nytte av langt utenfor den nisjen petroleumsutvinning til havs utgjør.

Selvkjørende biler vil gjøre for persontransport hva epost har gjort for A-post. Gründer Elon Musk sier Teslaer vil kjøre seg selv om to år – de kan allerede skifte fil og parkere i garasjen selv, om litt vil «summon«-funksjonen (en «på plass»-kommando for bilen) virke tvers over hele USA.

En elektrisk selvkjørende bil vil sjelden parkeres, velge raskeste rute, alltid følge trafikkreglene, og ikke ha eksos. Et samfunn med selvkjørende biler kan redusere bilparken med 70-90 prosent, frigjøre opptil 30 prosent mer plass i storbyer, redusere trafikkulykker med 90 prosent, og drastisk redusere lokal luftforurensning.

Googles selvkjørende biler har kjørt flere millioner kilometer uten selvforskyldte ulykker, men det er fortsatt mange tekniske problemer igjen. Bilene er bra på Californias godt oppmerkede og nøye kartlagte veier. De selvkjørende bilene kjører sikkert, men det gjør ikke alltid de menneskelige sjåførene. Vi kan ikke brått og totalt gå over. I lang tid, kanskje permanent, må menneskelige og automatiske sjåfører forholde seg til hverandre.

Norge kan både utvikle selvkjørende biler og være først i å ta dem i bruk. Vi har ingen egen bilindustri å beskytte, er raske til å kjøpe og ta i bruk ny teknologi, små nok til at beslutningsveien er kort, og eventuelle bommerter begrenser seg til et lite marked. Vi kan lett endre lovverket slik at selvkjørende transport kan testes på norske veier: Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har trafikkproblemer og nok befolkning for et eksperiment. Som nasjon er vi er opptatt av miljø, innovasjon og sysselsetting.

Norges dårlige veier er et pluss. Norge har masse snø og is, dårlig vær og dårlige veier. Dagens selvkjørende biler trenger tydelig oppmerking i veibanen for å kunne kjøre sikkert. Men Norge har verdensledende kompetanse i utvikling av kommunikasjons- og koordineringsteknologi: Oljeindustrien har lært å posisjonere skip kontinuerlig med fem cm nøyaktighet og operere plattformene fra land. Telenor er verdensledende på å bygge robuste mobilnettverk i vanskelig terreng. Teknologi utviklet for norske forhold tåler det meste.

Norge trenger selvkjørende biler mer enn de fleste. Vi er verdens rikeste og likeste land, og skaper velferd ved automatisering og teknologibasert produktivitetsøkning. Transportbransjen er overmoden for automatisering. Teknologien kan opprettholde produktivitet og tilby et nytt liv for mange – blinde, eldre og handicappede, for eksempel – som ikke har enkel og billig transport i dag. Den vil skape mange arbeidsplasser, flest innen alle de produkter og tjenester – tenk før og etter smarttelefonen her – som kan bygges opp basert på selvkjørende biler.

Vi vinner på dette selv om vi ikke får det til. Masse ny teknologi må utvikles for at selvkjørende biler skal gå fra eksperiment til hverdag, som programvare for å håndtere ekstremt komplekse situasjoner når autonome biler skal dele en smal veibane med trøtte sjåfører.

Denne teknologien kan brukes i mange andre sammenhenger. Alle bransjer berøres: Forsikringsbransjen, for eksempel, vil måtte tilpasse seg en marked med svært få ulykker, og helsevesenet kan faktisk få mangel på donororganer siden de stort sett kommer fra trafikkulykker^*.

Vi har snudd oss før – fra is til kjøleskap, seil til damp, fasttelefon til mobil. Vi har et politisk miljø som har gjort oss verdensledende i elbilbruk. Norge har alt å tjene på å satse på en selvkjørende fremtid – så la oss gjøre det!

^*Her tok vi feil – kun 7% i Norge, men spørsmålet har blitt reist i USA.

Carl Størmers blogg