Hvordan en leders manglende integritet smitter

Selv virkelig gode folk mangler den indre styrken som kreves for å motstå de komprimissene man må inngå for å overleve denne presidenten, skriver James Comey i gårsdagens New York Times.

PENSUM FOR LEDERE: God artikkel fra New York Times, skrevet av James Comey.

I går stod det en kommentar på trykk i New York Times som bør leses av alle som ønsker å bli ledere eller jobbe med ledere. Kommentaren er skrevet av tidligere FBI sjef, James Comey, en kontroversiell skikkelse som er både forhatt og beundret. Comey fikk sparken (på Twitter) av presidenten etter at han ikke ville erklære seg personlig lojal til Trump. Artikkelen minner meg om diktet IF av Kipling, og essensen er at hvis du ikke har integritet, hvis du ikke tør å si hva du mener, hvis du ikke protesterer, så spises sjelen din sakte opp.

HANDLER OM INTEGRITET: Når toppledere lyver eller lanserer forvrengte virkelighetsbeskrivelser, må man velge hva som er viktigst: sannheten eller jobben. Velger man det siste, mister man sjelen sin, skriver James Comey i New York Times. Foto: Carl Størmer © 2019

Kan bli en klassiker. Uansett hva man må mene om Comey, har han skrevet en artikkel som kan bli en klassiker og som også er forbilledlig i sin balanse mellom å komme med påstander og gi eksempler. Essensen i artikkelen er at alle i en ledergruppe ødelegges hvis topplederen mangler integritet og ikke blir utfordret. Hvis lederen løgner og halvsannheter blir stående uimotsagt, blir også alle hans medarbeidere medskyldige, sammensvorne.

Ikke alle har integritet. Comey trekker frem Mattis, tidligere forsvarsminister, som en av de som tok sin hatt da Trump gikk over streken. Mattis hadde integritet, men så var han også en general, og hvor mange finnes det av dem?

Comey skriver, hva gjør du når du sitter sammen med verdens mektigste personer og vedkommende lyver? Når han påstar at han hadde tidenes største oppmøte da han ble innsatt som president. Stopper du ham og sier, «unnskyld Donald, nå overdriver du vel litt?» Kommer du til orde? Eller holder du klokelig kjeft? Tenker du kanskje at det er bedre å holde kjeft slik at du kan være her og påvirke? Hva blir viktigst? Å beholde jobben slik at du er innafor og kan påvirke? Eller er det bedre å sette ned foten, fortell presidenten at han ljuger, for deretter å bli sparket (via twitter). Høy integritet, ingen innflytelse. Hva setter du høyest? Jobben din eller demokratiet?

Comey fortsetter: Mange flinke folk mangler den indre styrken til å motstå ledere som Trump. De ender opp med å spise kameler for å overleve og det kommer de aldri over. Det merker dem for alltid, og de blir fortapt, sakte men sikkert. Det krever integritet for å unngå en slik situasjon fordi ledere som Trump spiser sjelen din i små biter.

Begynner i det små. Det begynner med at du ikke sier noe mens lederen lirer av seg usannheter, både privat og i offentlige sammenhenger. I møter kan han si ting som «alle mener» eller ting som er «åpenbart sanne», uten at noen utfordrer ham, skriver Comey, og påpeker at det var akkurat det som skjedde under den private middagen han hadde med presidenten 27 Jan 2017, en middag der det var vanskelig å få sagt noe i det hele tatt fordi presidenten snakket uavbrutt.

Alternative virkeligheter. Å snakke uavbrutt slik at ingen kommer til orde, er også en teknikk for selge inn ens egen versjon av sannheten, ens egen alternative virkelighetsoppfatning uten at noen andre kommer til orde. Sitter man i et møte med en slik leder kan man få inntrykk av at alle er enige fordi de ikke tar til motmæle.

Det oppstår et gruppepress. Du sitter i et møte med presidenten mens hele verden ser på, og du gjør hva alle de andre gjør: du roser lederen opp i skyene og hvor heldig du er som får lov til å være en del av et slikt ekslusivt kollegie.

Adferd normaliseres. Det neste som skjer er at lederen angriper verdier og institusjoner du bryr deg om. Verdier du alltid har beskyttet, verdier du har kritisert tidligere ledere for ikke å ta alvorlig nok. Og alikevel tier du. Og hva skal du si? Vi snakker tross alt om verdens mektigste mann.

Det plager deg. Du føler at du burde gjøre noe, men hans usannsynlige oppførsel gjør at du forteller deg selv at du kan gjøre mer nytte for deg ved å bli enn ved å slutte. Du forteller deg selv at du er for viktig til å bare forsvinne ut av systemet, du er for viktig for landet, særlig akkurat nå.

Du tier. I følge Comey kan du ikke si noe av dette høyt, kanskje ikke engang til din egen familie. Men dette er en krise, du lever i en nasjon som ledes av en dypt uetisk person, og da blir dette ditt bidrag, ditt offer for ditt land. Du biter tenna sammen og holder ut. Du er smartere enn denne personen, og dette er ditt offer, ditt bidrag. Der andre har fått sparken skal du vise dem at du kan gjøre en forskjell.

Du blir en av dem. For å fortsette må du være en del av et team. Du begynner å bruke lederens språk, du roser ham for det han har fått til, og for hans verdier og innsikt.

Og da har du tapt, skriver Comey. Da har Trump spist sjelen din.

Hvordan lage gode instruksjonsvideoer – content is King!

For et par år siden bestemte jeg meg for å utvikle videokurs på nett. Jeg visste ikke hva det innebar, men jeg var (og er fremdeles) overbevist om at det å lage en kort video som forteller en instruktiv historie vil være en av de viktigste ferdighetene vi kan lære oss hvis vi skal lykkes med å trenge igjennom all verdens innhold som hele tiden sloss om vår oppmerksomhet. Å hyre noen til å lage videoer for deg er litt som å hyre noen til å skrive fordi man ikke kan skrive selv. Det er tungvint.

VIDEOSTUDIO: Jeg står bak en justerbar pult og styrer teleprompter (til høyre) med et blue-tooth keyboard (på pulten). Prompter:Jeg bruker Keynote som teleprompter, synket via iCloud (slik at jeg kan endre manus fra mitt skrivebord uten å flytte på prompteren. Lys: Jeg har fire lyskilder: En hovedspott (midt i bildet), en sidespott, en som lyser opp hodet ovenifra og en som gir litt lys på den sorte bakgrunnen. Bakgrunnen er sort, men festet med magneter slik at jeg lett kan bruke hvit bakgrunn eller greenscreen. Lyd: Jeg bruker en trådløs bøylemikk slik at jeg også kan spille inn rett i iPad med samme lydkilde. Kamera (en Sony A7 helt til høyre) sender signaler rett i en iMac, og lyd går også rett i mac via en Blackmagic captureboks. Jeg har også blendningsgardiner foran vinduene slik at jeg ikke får dagslys inn når jeg filmer.
  1. Content is King! Konsentrer deg om innhold og ikke lytt til filmekspertene som mener at fontene dine ikke er riktig eller at fargekvaliteten ikke er perfekt. Kom i gang først og ta detaljene etter hvert. Personlighet og godt innholder er mye viktigere enn at alt ser ut som det kommer fra Hollywood!
  2. Lyd er vel så viktig som bilde; skaff deg en god mikk
  3. Bruk ett kamera. Hvis du illustrerer, trenger du ikke å filme med to kamera, du kan bruke animasjon som B-shot.
  4. Unngå snarveier. Alle operasjoner som gjøres ofte, bør forenkles mest mulig. Jeg ble oppfordret til å flytte SD kort fra kamera til iMac etter hvert opptak. Det var et dårlig råd. Det er bedre å kjøre output fra kamera rett i harddisken. Det går mye raskere.
  5. Øv deg før du går på kamera. Og ikke vær redd for å ta pauser når du snakker. Bruk sminke (og lær deg å sminke deg selv).
  6. Alt må ikke filmes. Med litt planlegging kan du spille inn flere sekvenser rett i en ipad med mikrofon og en Apple pen og klippe det inn i etterkant. En seer tenker ikke på klippene.
  7. Ikke skriv og si det samme. Da konkurrerer det. Det er bedre å lage illustrasjoner som forsterker det du sier, eller stole på at det talte språk står på egne bein.
  8. Du må ikke ha musikk på alt du gjør. Til tross for at jeg har mye egen musikk, bruker jeg nesten bare musikk i begynnelsen og slutten. Jeg misliker sterkt at musikken skal konkurrere med det jeg sier. Less is more.

Jeg har lært mye!Nå har jeg laget to versjoner av et oppfriskningskurs for de som har vært på mitt fysiske en- eller todagers kurs, og jeg har lært mye. Jeg har valgt en tung men lærerik vei: Jeg har skrevet alle manus, filmet, stått foran kamera, animert og redigert alle filmene. Jeg har måtte lære meg Premiere Pro (til redigering av film), jeg har lært lyssetting, mikrofonplassering, og jeg har etter hvert også lært meg animering på ipad. I prosessen har jeg hatt glede av mine tidligere erfaringer som musiker (lyd-opptak og bakgrunnsmusikk), som fotograf, som Steinerskole elev (tegning) og som foredragsholder (foran kamera).

RESULTATET: Her ser du hvordan jeg ser ut når jeg filmer meg selv.

Gjør alt selv. Jeg har skrevet alle manus filmet, snakket foran kamera, animert og redigert alle filmene. Jeg har måtte lære meg Premiere Pro (til redigering av film), jeg har lært lyssetting, mikrofonplassering, og jeg har etter hvert også lært meg animering på ipad. I prosessen har jeg hatt glede av mine tidligere erfaringer som musiker (lyd-opptak og bakgrunnsmusikk), som fotograf, som Steinerskole elev (tegning) og som foredragsholder (foran kamera).

Spør om råd!Jeg har fått hjelp av proffe folk hele veien, og spesielt Glenn, min multimediapotet, har vært nyttig. Han har hjulpet meg med å sette lys og lyd i studio, og vi har synket filer slik at han har kunnet ferdigstille mine grovredigeringer. Jeg har hatt flere over på lunch, og har fått gode råd som jeg har

Innhold er viktigst. Mange av de som utgir seg for å være eksperter på nettkurs snakker mest om hvor lett det er å tjene penger på kurs og mindre om viktigheten av å ha noe å lære bort. Jeg er heldig i så måte. Jeg har allerede materiale som jeg har jobbet med i snart 20 år. Jeg VET at materialet funker, og jeg vet at det er nyttig.

Ok å slurve. Mitt mål er bare å finne en undervisningsform som funker for mange, og som tar helt av når det gjelder produksjonsnivå. Jeg forsøker å slurve faktisk; jeg er ikke så opptatt om mine fontfarger matcher, om alt er helt striglet. Det jeg bryr meg mest om er at jeg ikke sløser med mine mottageres oppmerksomhet, og at det jeg presenterer er nyttig og gjennomtenkt.

Gjør det selv. Spar tid OG penger. Hvorfor gjøre alt selv? Det var ineffektivt i begynnelsen, men nå lager jeg en ganske god video i løpet av en halv dag uten at det koster meg annet enn egen tid. Det betyr at evnen til raskt å lage relevante videoer faktisk blir en del av min konkurransekraft. Ved at jeg ikke må filtrere mine ideer gjennom et produksjonsselskap, kan jeg gå mye raskere og billigere fra ide til ferdig produkt og jeg innbiller meg at produktet blir bedre, mer rett fra leveren.

Øv hele tiden. Jeg skal nå igang med å forbedre hele det siste kurset jeg har laget. Jeg er en stor tilhenger av å øve hele tiden, og det å lage videoer på daglig basis gjør at man blir litt bedre hele tiden. Så lenge jeg lærer noe nytt, nyter jeg jobben min og tenker på hvor heldig jeg er som kan drive med noe jeg virkelig brenner for.

Militær innovasjon og strategi: sakker USA akterut?

USA forbedrer gårsdagens løsninger. Forleden leste jeg en spennende artikkel i Foreign Affairs (mai/juni 2019) om fremtidens militære, «The New Revolution in Military Affairs » av Christian Brose. Iflg artikkelen har USA investert så mye penger i å kjempe gårsdagens krig at de er i ferd med å miste sitt komparative fortrinn til innovatører som tenker helt annereledes. Amerikan er ikke lenger innovative, de er mest opptatt av forbedre morgendagens teknologi, og konsekvensen kan være at de plutslig går på et skikkelig tap fra en motstander som ER innovativ og som tenker helt annerledes.

David og Goliath. Brose beskriver en morgendag der f.eks. Kina bruker sitt fortrinn i bl.a. kunstig intelligens og innsamling av brukerdata til å utvikle svermer av selvkjørende dødsmaskiner som tar rotta på superdyre dingser i milliardklassen. Under åpningsermonien i OL i Korea i 2018 fikk man se animasjoner på himmelen, tegnet i lys av 1218 droner som var synkronisert i sine avanserte bevegelser. Tenk hva en slik gruppe armerte droner kunne gjort mot et hangarsskip. 

GAMMELT RÆL:  Det hjelper ikke å flikke på verktøyet hvis det er utdatert eller irrelevant.

Overdimensjonering.Nanoteknologi kan gjøre visse forsvar overdimensjonert. Det blir litt som å stenge rottene ute for så å bli spist av maur. Det hjelper ikke å ha armert betong på alle kanter hvis en mikrodrone smyger seg inn og tar ut personer basert på ansiktsgjennkjenning eller hvis et virus kupper datasystemet ditt.  

Penger og fantasi. Problemet er ikke penger men fantasi. Det er det du ikke vet at du vet som tar rotta på deg sa tidligere forsvarssjef under Bush, Donald Rumsfeldt. Disruptiv teknologi som kunstig intelligens, nanoteknologi, ansiktsgjenkjenning, kvantum computing, selvkjørende biler, droner mv. vil redefinere krigføring; både hvem som er fienden, hvor vi sloss, og hvordan krypterer, ja rett og slett hvordan vi bedriver krigføring redefineres.

Sårbare satelitter. Brose tenker seg en fremtid der svermer av droner tar ut satellitter i verdensrommet slik at vi plutselig ikke lenger kan navigere. Vi blir hele tiden mer avanserte, men jo mer avanserte vi blir, jo mer sårbare blir vi; små feil får store konskvenser når de backes av kraftig teknologi. 

Strategi blir viktigere. Artikkelen får meg til å tenke på a) hvor sårbart alt er, b) hvor fort det utvikler seg når det hele skjer digitalt og c) hvor mye viktigere strategi og beslutningskvalitet blir når alle beslutninger gires opp med teknologi. Det er annerledes å a bomme med pil og bue enn med et atomvåpen. 

Destruksjon blir kraftigere og billigere. Det får meg også til å reflektere over hvor fort teknologi normaliseres; det vi syntes virket umulig for bare få år siden, tar vi nå for gitt. Men teknologiens mørke underside ligger i Moores lov anvendt på destruksjon: hver 18. måned dobles den destruktive kraften og prisen halveres. Det betyr at destruksjonens verktøy «demokratiseres» på samme måte som all annen teknologi.

Endringsprosjekter er forever. Endringsledelse=ledelse

Mange jeg snakker med er involvert i et eller annet «endringsprosjekt». Ved å slå sammen endring og prosjekt høres det nesten ut som om endring er et prosjekt med en start og en avslutning.

Men endring er ikke et prosjekt.  Endring skjer hele tiden.  Du blir aldrig ferdig med et endringsprosjekt.  Egentlig burde det kanskje hete «kontinuerlig tilpasning», fordi endring påvirker alt — teknologi, prosesser, kultur og organisering.  Endringen går stadig raskere og leder til en økende uforutsigbarhet.  Endringen er eksponensiell.  Det betyr at den hele tiden bygger videre på de endringer som har skjedd.  Spesielt innen teknologi gjør dette at når man først har bygget en noe som går ti ganger raskere enn det gamle, så brukes denne nye komponenten umiddelbart noe enda nyere som går enda ti ganger raskere enn den forrige.  Således blir årets endringstakt ti ganger raskere enn fjordåret som var ti ganger raskere enn året før.  

Illustrasjonsbilde som viser et rolig hav med solen som skinner gjennom tunge skyer.
FORVENTET TURBULENS  Endring er ikke et prosjekt men en konstant faktor som gjør av vi, når endringen skjer raskere, må jobbe annerledes enn vi har gjort.

Denne konstante «økefoten» gjør det vanskeligere å «se» inn i fremtiden.  Endringstaken bakover i tid blir mye treigere enn endringstakten fremover i tid.  Teknoendringen i tiåret mellom 2009-2019 er antagelig like stor som teknoendringen på de foregående 25 årene 1984-2009.  Og ser vi frem i tid, vil teknoendringen mellom 2019 og 2024 være dramatisk større enn endringen de foregående ti årene.  

Utfordingen på mange arbeidsplasser er man behandler endring som et hvilket som annet prosjekt.  Det riktige ville være å spørre seg hvordan man burde organisere seg annereledes hvis endringen ikke bare har kommet for å bli, men hvis endringen vil øke på i omfang.  

Jeg tror vi er ganske enige om at vi må endre kultur, organisering, og ikke minst måten vi håndterer oppmerksomhet på. Jeg tror også vi må endre våre tanker rundt effektivisering (fordi det er mye vanskeligere å effektivisere i et ufurutsigbart landskap. I et landskap med kontinuerlig endring, med «forventet uforutsigbarhet», må vi bruke mer av vår kollektive oppmerksomhet på å observere og orientere oss i forhold til virkelighete, og vi kan ikke tillate oss å utsette beslutninger for lenge.  Hvis vi bruker et døgn på å bestemme oss for hvilke klær vi skal ha på oss, risikerer vi at været har skriftet i mellomtiden.  

Utfordringen er at de fleste av våre ledelsesteknikker er utviklet i en tid der endringen var så sakte at man kunne tillate seg å bruke lang tid på viktige beslutninger.  I dag er vi på vei inn i et annet farvann og oppmerksomheten må rettes utover, fleksibiliteten vi trenger for å navigere må integreres i våre organisasjoner, og fleksibilitet, en form for beredeskap, er ikke gratis.  Den kommer alltid på bekostning av effektivitet; når kompleksiteten og endringstakten øker, må vi sette tilside kapasitet som er øremerket det uforutsette.  Uforutsigbarhet er smertefullt.  Både for de som mister makt, og for de som forventer målbar avkastning på ressursene.  Å være klar for mange typer vær, koster, selv om mye av garderoben henger ubrukt i skapet (i overført betydning) store deler av gangen.  

Overvåkningskapitalismen blir stadig mer finkornet

Om morgenen og i bilen hører jeg nå på lydboken The Age of Surveillance Capitalism av Shoshana Zuboff. Dette er en av de viktigste bøkene jeg har lest på en stund; skremmende og samtidig helt opplagt.

VIKTIG BOK:  Hvor lang tid tar det før vi får små kameraer innebygget i skjermene våre slik at skjermbruk forutsetter overvåkning? Overvåkningen blir stadig mer finkornet og sofistikert.

Nå har jeg akkurat kommet til delen der hun snakker om innsamling og analyse av ansiktsuttrykk. Til nå har jo webkameraet vært mulig å teipe over slik at det ikke får filmet deg der du sitter å griner fordi du har tapt et spill. Men hva skjer når hvert eneste punkt i skjermen også har et kamera? Egentlig er det et godt bilde på den quid pro quo. dynamikken som allerede eksisterer mellom dataovervåkerne og forbrukerne; «for at vi skal kunne gi deg en god opplevelse må du gi oss dine data». I det øyeblikket man har et kamera i skjermen, vil det være vanskelig å forhindre overvåkning uten at du samtidig mister den verdien som i utgangspunktet motiverte deg til å dele data.

Kraftprisene i 2030 — hva sier man om dem?

Med økende kompleksitet i hele samfunnet, blir det vanskeligere å si noe om fremtiden.  Kraftsektoren er et godt eksempel.  Mitt poeng er at hvis vi ikke kan si noe om fremtiden, er det desto viktigere å forstå hvilke faktorer som bidrar til den uforutsigbarheten vi MÅ forholde oss til.

Forleden ble jeg spurt om å mene noe om en rapport skrevet av NVE om verdien av norsk energi i 2030.  Min tolkning etter å ha lest den korte rapporten, var at det er vanskelig å si noe om fremtidens kraftpriser fordi så mange faktorer spiller inn på hverandre på en måte som skaper uforutsigbarhet.  Det norske kraftmarkedet integreres mot Europa, vi kommer til å produsere mer miljøvennlig energi (mer sol, vind, gass, mindre olje og atom), ny teknologi vil effektivisere kraftforbruket, og politiske beslutninger vil stimulere eller dempe.  Dessuten er uansett den største faktoren prisen på bensel.

Rapporten var sortert på disse trendene, men fordi de var behandlet i ulike kapittel, ble det vanskelig å se samspillet i mellom dem.  Hva med å sortere på effekt? spurte jeg i en workshop vi hadde i uken som gikk.  Hvilke faktorer driver tilbud og hvilke driver etterspørsel?  Hvis vi ikke kan si noe om verdien på norsk kraft i fremtiden kan vi kanskje si som kan få oss til å forstå det komplekse systemet som påvirker tilbud og etterspørsel?  Etter litt diskusjon frem og tilbake, kom vi frem tre mulige strukturer på rapporten:

 

  1. Organiser på driver:  Et kapittel for hver driver med en beskrivelse av hvordan en driver ville påvirke tilbud og etterspørsel.
  2. Organiser på effekt:  Et kapittel for hver effekt med en beskrivelse av hvilke drivere som ville påvirke først tilbud og så etterspørsel.
  3. Organiser på tid:  Et kapittel for hvert tidsinterval, i dette tilfelle 2017-20, 2020-25 og 2025-30, med en beskrivelse av hvordan de ulike driverne ville påvirke hverandre og tilbud/etterspørsel over tid.

 

Den første måten ville fortelle leseren hvilke drivere som påvirker prisene, men fordi hver driver ville få sin egen del av dokumentet, ble det vanskelig å vise det innbyrdes samspillet mellom driverne.  Den andre måten, å sortere på tilbud og etterspørsel, ville få frem samspillet mellom driverne, men ville ikke få frem nødvendigvis hvordan man kunne forvente utviklingen over tid. Den tredje måten vise samspillet over tid.  Ved å vise en matrise med faktorer vertikalt og tidsakse horisontalt, kunne vi i et forord vise et makrobilde som ga leseren det store bildet først.  Leseren ville kunne se hvilke faktorer som slo inn  når,  og visuelt kunne man også illustrere hvordan disse faktorene påvirket hverandre.  Når leseren gikk igjennom rapporten ville det hele tiden være tydelig hvor man var og hvor man skulle.

For meg var øvelsen et godt eksempel på hvor viktig det er å diskutere struktur før man begynner selve skriveprosessen.  Ulike strukturer gir ulikt perspektiv, og den første man tenker på er ikke alltid den optimale i forhold til det man ønsker å formidle.

 

 

Foredrag for ledergrupper: Kontroll er for nybegynnere

Sist uke holdt jeg foredrag om det å ikke ha kontroll for fire topplederteam fra offentlig sektor. Jeg hadde med meg to musikere, Mats Eilertsen og Jojje Wadenius og seansen bestod av seks miniforedrag med musikk i mellom, tilsammen 90 minutter + spørsmål.  Dette er den første av flere blogposter der jeg oppsummerer foredraget.

Vi har ikke kontroll fordi vi lever i en kompleks verden.

Vi opplever en økende endringstakt, men er fremdeles organisert for forutsigbarhet og optimalisering.  I en kompleks verden med kontinuerlig endring må vi jobbe annerledes og vi må leve med forventet uforutsigbarhet.  Dilemmaet er at for å kunne tilpasse seg uforutsigbarhet må effektivitet ofres for å få  fleksibilitet.  Store endringer krever kontinuerlig tilpasning, og der vi før kunne planlegge, må vi utsette beslutninger fordi vi ikke vet hva som kommer til å skje før det faktisk skjer.  I slike situasjoner duger hierarkiske, optimaliserte organisasjoner dårlig fordi de ikke klarer å levere den observasjonsevnen, fleksibiliteten og raske reaksjonen som kreves.  Store organisasjoner sliter nå endringene blir for store fordi viktig oppmerksomhet brukes på intern koordinasjon istedet for på observasjon av det som skjer utenfor.

Beslutninger må flyttes til de som er tettest på endringen.

Når endringen går mot kontinuerlig, blir det vanskelig å dele arbeide, og vi må istedet hjelpe hverandre basert på en felles virkelighetsforståelse, oppdatert i sanntid.  Slik en tennistrener ikke kan kontrollere en spillers beslutninger når spillet er i gang, må også organisasjoner ta beslutninger der handlingene foregår fordi rapporteringslinjer forsinker beslutningene nok til at de er utdaterte innen de kan implemteres.  Samarbeide handler om å hjelpe hverandre i sanntid, en ganske annen modell enn vi er vant til, og dette håndteres best av små team med felles referanser, ulike roller og selvstendig mulighet til å beslutte og agere.  Det finnes ikke beste praksis i turbulens; metoden må styres av konteksten og ofte MÅ vi løfte blikket, eksperimentere oss frem til en løsning, basert på en enkel forståelse av prioriterer og maksimal situasjonsforståelse.  I noen blogposter fremover skal jeg skrive litt om hva jeg snakket om.

Fleksibilitet går på bekostning av tradisjonell effektivitet.  

Enkelt sagt kan man si at byråkratiet er bygget opp som en fabrikk.  Tanken er at ved å ha klare mål, god arbeids- og ansvarsdeling og gode prosesser kan man få mest mulig ut av ressursene.  Man kan oppnå resultater med høy forutsigbarhet høy effektivitet.  Problemet er at når premissene for en leveranse ikke er kjent, må man utsette beslutninger til man vet mer om hva som skjer slik man ikke bestemmer seg for klær før man vet hva slags vær det er.  Beredskap for endring må kunne beslutte på kort varsel.

Video virker

Å kunne lage forklaringsvideoer kommer til å bli viktig.

Forleden skulle jeg presentere et tilbud til en mulig oppdragsgiver. Jeg hadde sendt ut et tilbud noen dager tidligere, og i møtet skulle vi gjennomgå tilbudet. Tidlig den fredagen fikk jeg en innskytelse og laget kjapt en tre minutters video der jeg snakket meg gjennom tilbudet. Før jeg spiste frokost lastet jeg videoen opp til Youtube og sendte lenken til oppdragsgiveren.
Da jeg ankom resepsjonen til kunden, ble jeg møtt av min kontaktperson. Hun smilte og sa, «jeg skal egentlig ikke si det, men vi har sett videoen, og du har allerede overbevist oss.»
Snakk om innsalg. Der og da bestemte jeg meg for at jeg skal lære meg å lage gode expainervideoer. Jeg tror det kommer til å bli viktig å kunne for brorparten av de som ikke blir automatisert bort fordi det er en komprimert måte å kommunisere på der mye og rik informasjon kan formidles på rekordtid på en personlig måte.
Videoen jeg laget den morgenen laget jeg på under ti minutter. Jeg øvet meg på hva jeg ville si, koblet til en ekstern mikrofon, satte iPadden på record og tegnet på et digitalt ark mens jeg fortalte hva tilbudet innebar.
Oppdraget er også ganske kult: Jeg trene deltagere i statens topplederprogram.

Sidsel Paaske: Like før. Nå er utstillingen over

I går var siste dag for Nasjonalmuseets utstilling Like før.  Sidsel Paaske (1937-1980).  I dag pakkes all kunsten ned og settes på lager inntil videre.  Utstillingen har vært en vellykket og har løftet min mors kunstnerskap ut til et stort publikum.  Allerede på åpningen var det rekordmange mennesker, folk har lagt ut bilder på Instagram under #sidselpaaske, og Aftenposten, Morgenbladet, Dagsavisen, Klassekampen, DN, Dagbladet og VG har gitt utstillingen strålende anmeldelser.  NRK har også vært på banen med flere omtaler på P2 og anmeldelser og intervjuer om Sidsel.

Sidsel på atelieret i Frognerveien 50.

Men hva skjer nå?  Kryper kunsten tilbake i søplesekkene og flyttes tilbake til min kjeller? Neppe.  Mange har spurt meg om å få kjøpe noe (særlig emaljebildene) og jeg har foreløpig holdt an.  Når jeg nøler med å selge er det delvis av emosjonelle grunner men det handler også om en redsel;  jo mer kjent Sidsel blir, jo mer sannsynlig er det at jeg trår feil og gjør noe jeg kan komme til å angre på.  jeg kan lite om kunstbransjen men ønsker å være i en best mulig posisjon til å bygge et internasjonalt omdømme for Sidsel Paaske.  Men hvoran? Inntil jeg, sammen med noen som kan dette bedre enn meg, får tenkt meg godt om, kommer jeg til å holde samlingen mest mulig inntakt og sørge for at den blir vist til mange.

Sidsel Paaske: Acryl, speil og spray på lerrett.

Jeg hatt et godt samarbeide med kurator Stina Høgkvist, og gjengen på Samtidsmuseet har virkelig gjort en god jobb.  Jeg har vært spesielt imponert over vaktene på museet.  De har en tøff jobb med å passe på kunstverkene, men har hele tiden vært entusiastiske, vennlige og behjelpelige.  Tusen takk!

I løpet av utstillingen har jeg holdt flere omvisninger og spilt to konserter på museet.  Spesielt omvisningene (som jeg har gjort på eget initiativ og som vi har filmet) har vært nyttige for meg fordi jeg gjennom å fortelle om Sidsel har kommet på mange historier som jeg egentlig hadde glemt.  Det har gjort at jeg har fått lyst til å skrive mer om Sidsel, og det har jeg tenkt å starte med nå utover våren.

Smultringen: Det viktigste er å tilpasse seg. En modell for tilstedeværelse.

Du ser ingen hvaler på wale-watching hvis du har nesa i mobilen, og du vil helst ikke forstyrres hvis du kjører en stor buss fullstappet med passasjerer.  Samtidig, skal du fordype deg i noe, en bok eller en vanskelig epost, vil du ikke forstyrres.  Raske og uforutsigbare endringer krever at vi følger med på det som skjer, enten vi snakker om trafikk eller en viktig samtale.  Dyp refleksjon eller travle rutineoppgaver kan vanskelig kombineres med høy grad av tilstedeværelse.

Korversjonen av Smultringen

For for å være helt tilstede må du konsentrere deg,  skyve vekk bekymringer og legge vekk mobilen.  Tilstedeværelse krever konsentrert bruk av sanser her og nå.

En nyttig selvlaget modell for balansering av refleksjon og lytting, er Smultringen.  Essensen i Smultringen er vi fordeler mental kapasitet mellom lytting (i utvidet forstand, sensemaking) til det som skjer utenfor oss selv og en indre dialog som skjer inne i vårt eget hode.  Er du for opptatt med egne tanker eller koordinasjon av egne handlinger, blir det vanskeligere å høre det som skjer utenfor deg selv.  Og motsatt, skjer det for mye utenfor som du må følge med på, blir det vanskelig å reflektere eller få ting gjort.

Her ser du Smultringen:

Smultringen: Total kapasitet – Indre dialog = lyttevne. For å øke lytteevnen må vi redusere den indre dialogen. For å agere er vi avhengige av den indre dialogen.

Tenk deg to sirkler, en liten inne i en større sirkel.  Den store sirkelen er din totale oppmerksomhet på et gitt tidspunkt.  Den indre sirkelen er den delen av din totale oppmerksomhet som brukes til en indre dialog, en forutsetning for å kunne bruke dine observasjoner til noe som helst.  Din lytteevne er total oppmerksomhet minus indre dialog, og der den delen du har mest kontroll på er den indre dialogen.  Lytteevnen er det jeg kaller smultringen, det grønne feltet i illustrasjonen over.  Hvis din indre dialog blir for aktiv eller hvis du spacer ut og bruker oppmerksomheten på feil ting, går det på bekostning av din evne til å følge med på de viktige endringene, de du ikke har kontroll på.   Hvis din indre dialog blir for aktiv, blir smultringen tynn og pistrete og du klarer ikke lenger holde tritt med det som skjer utenfor deg selv.  På den annen side, hvis smultringen blir for tykk, går det på bekostning av din evne til å bearbeide og reagere på det du observerer.

 

Jeg tenker meg at min evne til å lytte og mitt behov for å lytte avhenger av situasjon.

Smultringen balanserer lytting og indre dialog. Skjer det mye uforutsett er blå smultring best. Skjer det mye samtidig som du må reagere på det som skjer, er grønn smultring best. Leser du epost i møter der det ikke skjer så mye, er gul smultring en god beskrivelse, og jobber du med rutine oppgaver eller forsøker å løse et vanskelig problem alene på kontoret, er rød smultring best.

  1. Blå smultring.  Uvisshet og mulig fare:  All oppmerksomhet brukes til å forstå hva som skjer.
  2. Grønn smultring:  Forventet uforutsigbarhet.  Lytteevne og evne til å respondere må balanseres.
  3. Gul smultring:  Forutsigbare endringer over lang tid.  Du bør høre litt i tilfelle noe skjer
  4. Rød smultring:  Handling eller refleksjon viktigst enn å lytte.

Blå smultring:  Lytting er viktigst

I en situasjon der du er avhengig av ekstern informasjon for å vite hva du skal gjøre, og der det å forstå er en forutsetning for å gjøre noe som helst, kan det være fornuftig å flytte oppmerksomhet vekk fra en indre dialog.  Dette er det som skjer når du får øye på et rådyr og det samtidig værer fare; det fryser all bevegelse og går inn i en blå smultring.

Grønn smultring:  lytting og respons balanseres

I f.eks. en samtale eller i et samspill fungerer den grønne smultringen best fordi du både klarer å høre det som blir sagt og klarer å forstå hva du skal gjøre med informasjonen du tilegner deg.  Hvis det som blir sagt er forvirrende, fornærmende eller forutroligende, kan det føre til at din indre dialog blir så opptatt av å bearbeide det du hører at du går inn i en gul eller rød smultring.  Da hører du ikke lenger hva som blir sagt, og sjansen for misforståelser øker.  Dette gjelder også andre veien; hvis du sier noe som skaper forvirring eller forferdelse kan det medføre at din tilhørere ikke lenger hører hva du sier i fortsettelsen.

Gul smultring:  du hører litt men er mest opptatt med din egen reaksjon

Her går du fra grønn smultring, kanskje i et øyeblikks iver over noe som ble sagt, eller noe du ikke forstod, og plutselig hører du ikke lenger alt som sies.  Gul smultring er også typisk hvis det som skjer utenfor deg selv ikke interesserer deg, hvis det er forvirrende, eller hvis det ikke skjer så mye; da mister du eksternt fokus, og tenker på sommerferien, sjekker epost eller tegner på et papirs.  Et ledermøte der alle har laptop fører fort til gule smultringer.

Rød smultring:  du hører lite men får gjort mye

En rød smultring indikerer at mesteparten av din mentale kapasitet brukes på å tenke/gjøre.  Den ytre sirkelen, din lytteevne er minimal, men din indre dialog, din evne til å analysere, prioritere og koordinere egne handlinger, er godt utnyttet.  Ytterpunktene her er en fabrikkarbeider ved et samlebånd, eller en programmerer som koder.  Fabrikkarbeideren er travelt opptatt med en repetitiv rutineoppgave som gjøres fortest mulig.  Programmereren løser et vanskelig problem, tenker, taster, tester, justerer.  Begge er dypt inne i sitt eget univers, fabrikkarbeideren med rutineoppgaver, koderen med et unikt problem som krever refleksjon og justering.  Begge har begrenset evne til å følge med på endringer utenfor seg selv.  Skal de klare det, må de gjøre smultringen større ved å flytte oppmerksomhet fra den indre dialogen til smultringen.  De mister verdien av å tenke/gjøre, men får viktig informasjon som kan være avgjørende for å gjøre de riktige tingene.

Rød smultring: Chaplin hører ikke hva formannen sier fordi han er så opptatt med å holde tritt med samlebåndet. Koordinasjon av egne bevegelser krever indre dialog.

Ved samlbåndet har Chaplin høy forutsigbarhet.  Han vet hva han skal gjøre og han vet hvor fort han må gjøre det. Hastigheten på båndet er maksimert i forhold til hvor fort han klarer å koordinere sine egne enkle beveglser; går båndet saktere, kan Chaplin gå til gul eller grønn smultring.  Men gjør han det, er han, sett med formannens øyne, ikke like effektiv. Tradisjonell effektivitet handler i stor grad om å få folk til å jobbe med klart definerte oppgaver så effektivt at de har en rød smultring.  Ulempen er at hvis det skjer uforutsette hendelser, vil en arbeider med rød smultring være for travel til å kunne observe hva som skjer.  Rød smultring gir altså liten fleksibilitet i forhold til det uventede.

Rød smultring forekommer også når du er dypt inne i din egen verden.  Når du skal løse et vanskelig problem, skrive en instruksjon til en database eller forsøke å finne ut hvordan du skal strukturere et foredrag du skal holde må du fordype deg.  I slike situasjoner har du en intens indre dialog og du er lite mottakelig for eksterne forstyrrelser.

En situasjonsbestemt modell som funker på flere nivåer

Smultringen fungerer fraktalt: både på individ, team og organisasjonsnivå.  Smultringen er situasjonsbestemt;  ulike situasjoner fordrer ulik mix av tilstedeværelse og evne til handling.  Smultringen er en grov forenkling og uferdig; mange nyanser mangler.  Smultringen gir folk en felles metafor for å snakke om hvordan de balanserer høre/gjøre, effektivit/fleksibilitet.  De ulike fordelingene er hverken gode eller dårlige, men de er nyttige i ulike situasjoner; en rød smultring fungerer dårlig hvis man forsøker å ha en samtale, og en grønn smultring fungerer dårlig hvis man forsøker å tenke eller få gjort unna rutineoppgaver.

I neste blogpost ser jeg mer på hvordan vi kan påvirke vår indre dialog og hvordan vi kan utløse mer lytting hos oss selv og andre i situasjoner der det er viktig.

 

Om teknologi, endring, struktur, innovasjon og livet som godt voksen mann.