I slutten av september 2016 ble min kone Ane alvorlig syk. Vi var i et møte, og plutselig sa hun, «jeg føler meg litt kvalm.». Jeg hjalp henne bort til en vask, og der kastet hun opp blod. Jeg ringte 113, og bare minutter senere ble hun trillet ut og kjørt til Ullevål. I løpet av få dager ble hun raskt dårligere, hun ble lagt på en respirator, og en stund så det ut som de ikke klarte å stanse de indre blødningene i spiserøret. På vår bryllupsdag, den 29.9, etter 21 års ekteskap, etter en uke på respirator, tok jeg farvel med henne, overbevist om at den nært forestående operasjonen ikke nødvendigvis kunne redde henne. Syv timer senere hadde hun fått transplantert inn en ny vene, en såkalt «shunt» fra en død donor, en operasjon som kunne hadde blitt gjort en gang tidligere i Norge, og livet var reddet. Foreløpig.
Siden september har Ane ligget nesten ti uker på sykehus, innlagt fire ganger, sist utskrevet 2. januar. I denne perioden har familien levd i unntakstillstand, samtidig som huset blir pusset, opp, jeg har sluppet en ny plate, og min mors kunst har blitt løftet frem etter 35 års stillhet i form av en stor utstilling på Nasjonalmuseet, Sidsel Paaske, like før (1937-1980). Det har vært litt av et år, og 2017 innledes med en ny bevissthet om at ingenting varer evig. Livet er her og nå.
Påminnelsen om livets sårbarhet har fått meg til å skrive mer enn på lenge. Jeg har blogget om Anes sykdom, jeg har skrevet dagbøker, og jeg har en ambisjon om å blogge mer. Jeg vil skrive mer men med mindre filter, fordelt på seks kategorier (tror jeg):
- om ting jeg opplever, inklusive Anes sykdom, folk jeg møter, tanker jeg gjør meg, minner jeg har (#livet),
- om ledelse, endring, kompleksitet, samspill og innovasjon (#jazzkoden),
- om kurset mitt i struktur og storytelling (#struktur),
- om fotografi, jazz, skriving, kunst og tromming (#kreativitet),
- om arbeidet med å få min mors kunst ut i verden (#sidselpaaske) og
- om teknologi, politikk, og fremtiden (#samfunn).