Mange jeg snakker med er involvert i et eller annet «endringsprosjekt». Ved å slå sammen endring og prosjekt høres det nesten ut som om endring er et prosjekt med en start og en avslutning.
Men endring er ikke et prosjekt. Endring skjer hele tiden. Du blir aldrig ferdig med et endringsprosjekt. Egentlig burde det kanskje hete «kontinuerlig tilpasning», fordi endring påvirker alt — teknologi, prosesser, kultur og organisering. Endringen går stadig raskere og leder til en økende uforutsigbarhet. Endringen er eksponensiell. Det betyr at den hele tiden bygger videre på de endringer som har skjedd. Spesielt innen teknologi gjør dette at når man først har bygget en noe som går ti ganger raskere enn det gamle, så brukes denne nye komponenten umiddelbart noe enda nyere som går enda ti ganger raskere enn den forrige. Således blir årets endringstakt ti ganger raskere enn fjordåret som var ti ganger raskere enn året før.
Denne konstante «økefoten» gjør det vanskeligere å «se» inn i fremtiden. Endringstaken bakover i tid blir mye treigere enn endringstakten fremover i tid. Teknoendringen i tiåret mellom 2009-2019 er antagelig like stor som teknoendringen på de foregående 25 årene 1984-2009. Og ser vi frem i tid, vil teknoendringen mellom 2019 og 2024 være dramatisk større enn endringen de foregående ti årene.
Utfordingen på mange arbeidsplasser er man behandler endring som et hvilket som annet prosjekt. Det riktige ville være å spørre seg hvordan man burde organisere seg annereledes hvis endringen ikke bare har kommet for å bli, men hvis endringen vil øke på i omfang.
Jeg tror vi er ganske enige om at vi må endre kultur, organisering, og ikke minst måten vi håndterer oppmerksomhet på. Jeg tror også vi må endre våre tanker rundt effektivisering (fordi det er mye vanskeligere å effektivisere i et ufurutsigbart landskap. I et landskap med kontinuerlig endring, med «forventet uforutsigbarhet», må vi bruke mer av vår kollektive oppmerksomhet på å observere og orientere oss i forhold til virkelighete, og vi kan ikke tillate oss å utsette beslutninger for lenge. Hvis vi bruker et døgn på å bestemme oss for hvilke klær vi skal ha på oss, risikerer vi at været har skriftet i mellomtiden.
Utfordringen er at de fleste av våre ledelsesteknikker er utviklet i en tid der endringen var så sakte at man kunne tillate seg å bruke lang tid på viktige beslutninger. I dag er vi på vei inn i et annet farvann og oppmerksomheten må rettes utover, fleksibiliteten vi trenger for å navigere må integreres i våre organisasjoner, og fleksibilitet, en form for beredeskap, er ikke gratis. Den kommer alltid på bekostning av effektivitet; når kompleksiteten og endringstakten øker, må vi sette tilside kapasitet som er øremerket det uforutsette. Uforutsigbarhet er smertefullt. Både for de som mister makt, og for de som forventer målbar avkastning på ressursene. Å være klar for mange typer vær, koster, selv om mye av garderoben henger ubrukt i skapet (i overført betydning) store deler av gangen.