Kategoriarkiv: Teknologi

Ledelse, Samfunn, Strategi, Teknologi

Militær innovasjon og strategi: sakker USA akterut?

USA forbedrer gårsdagens løsninger. Forleden leste jeg en spennende artikkel i Foreign Affairs (mai/juni 2019) om fremtidens militære, «The New Revolution in Military Affairs » av Christian Brose. Iflg artikkelen har USA investert så mye penger i å kjempe gårsdagens krig at de er i ferd med å miste sitt komparative fortrinn til innovatører som tenker helt annereledes. Amerikan er ikke lenger innovative, de er mest opptatt av forbedre morgendagens teknologi, og konsekvensen kan være at de plutslig går på et skikkelig tap fra en motstander som ER innovativ og som tenker helt annerledes.

David og Goliath. Brose beskriver en morgendag der f.eks. Kina bruker sitt fortrinn i bl.a. kunstig intelligens og innsamling av brukerdata til å utvikle svermer av selvkjørende dødsmaskiner som tar rotta på superdyre dingser i milliardklassen. Under åpningsermonien i OL i Korea i 2018 fikk man se animasjoner på himmelen, tegnet i lys av 1218 droner som var synkronisert i sine avanserte bevegelser. Tenk hva en slik gruppe armerte droner kunne gjort mot et hangarsskip. 

GAMMELT RÆL:  Det hjelper ikke å flikke på verktøyet hvis det er utdatert eller irrelevant.

Overdimensjonering.Nanoteknologi kan gjøre visse forsvar overdimensjonert. Det blir litt som å stenge rottene ute for så å bli spist av maur. Det hjelper ikke å ha armert betong på alle kanter hvis en mikrodrone smyger seg inn og tar ut personer basert på ansiktsgjennkjenning eller hvis et virus kupper datasystemet ditt.  

Penger og fantasi. Problemet er ikke penger men fantasi. Det er det du ikke vet at du vet som tar rotta på deg sa tidligere forsvarssjef under Bush, Donald Rumsfeldt. Disruptiv teknologi som kunstig intelligens, nanoteknologi, ansiktsgjenkjenning, kvantum computing, selvkjørende biler, droner mv. vil redefinere krigføring; både hvem som er fienden, hvor vi sloss, og hvordan krypterer, ja rett og slett hvordan vi bedriver krigføring redefineres.

Sårbare satelitter. Brose tenker seg en fremtid der svermer av droner tar ut satellitter i verdensrommet slik at vi plutselig ikke lenger kan navigere. Vi blir hele tiden mer avanserte, men jo mer avanserte vi blir, jo mer sårbare blir vi; små feil får store konskvenser når de backes av kraftig teknologi. 

Strategi blir viktigere. Artikkelen får meg til å tenke på a) hvor sårbart alt er, b) hvor fort det utvikler seg når det hele skjer digitalt og c) hvor mye viktigere strategi og beslutningskvalitet blir når alle beslutninger gires opp med teknologi. Det er annerledes å a bomme med pil og bue enn med et atomvåpen. 

Destruksjon blir kraftigere og billigere. Det får meg også til å reflektere over hvor fort teknologi normaliseres; det vi syntes virket umulig for bare få år siden, tar vi nå for gitt. Men teknologiens mørke underside ligger i Moores lov anvendt på destruksjon: hver 18. måned dobles den destruktive kraften og prisen halveres. Det betyr at destruksjonens verktøy «demokratiseres» på samme måte som all annen teknologi.

Foredrag, Produktivitet, Teknologi

Hvordan jeg bruker ipad når jeg underviser og presenterer

I jobben min holder jeg mange presentasjoner.  Jeg har et eget kurs som går over to dager med 12-20 personer, som oftest konsulenter, analytikere, prosjekledere eller ledergrupper.  På kurset, bruker jeg utelukkende en iPad pro som jeg kobler trådløst mot en prosjektor via en Apple TV som jeg har med meg. Veldig ofte lurer deltagerne på hvilke apper jeg bruker.  Kortversjonen av hva jeg bruker mest:  Jeg bruker Goodreader til å vise presentasjoner (lagret som pdf fil), noe som gjør det mulig å zoome i presentasjoner.  Jeg bruker Procreate til å tegne mens jeg snakker. Jeg bruker ofte bilder lagret i kamerarullen på iPadden.  Jeg bruker «Timer with sections» for å holde orden på tiden.

Zoombare presentasjoner med pdf.  Jeg bruker ikke Powerpoint eller Keynote når jeg underviser.  Men jeg bruker Keynote når jeg skal forberede materialet.  Men jeg har funnet ut at det er bedre å presentere fra en høyoppløselig pdf fil av presentasjonen fordi jeg da kan zoome inn og ut i presentasjonen, og jeg kan tegne rett på presentasjonen på iPadden.  For å vise pdf filen, bruker jeg en app som heter Goodreader, men egentlig kan man bruke mange apper som leser pdf filer.   Pdf filene er ofte ganske store, og jeg henter de opp fra dropbox på forhånd, og lagrer filene lokalt på ipadden kvelden før.  Da har jeg den tilgjengelig, men jeg har også en backup hvis noe skulle skje med mitt utstyr eller hvis jeg plutselig blir bedt om å vise filen på en annen maskin.  Hvis jeg må forberede en presentasjon på rekorttid, tar jeg screenshots av de bildene jeg vil bruke (hold nede home-knappen og av/på knappen samtidig).  Da legger bildene seg i fotoalbumet og deretter oppretter jeg et eget album og sorterer rekkefølgen på bildene der.  Når jeg skal presentere, viser jeg bare frem bildene fra albumet.

Tegning med Apple pencil er magisk.  imageJeg illusterer mye når jeg snakker, og etter mye testing av ulike apper, har jeg endt opp med tegneappen Procreate.  Dette programmet er fantastisk fleksibelt og funker strålende med Apple pencil.  Men pass på å lære deg programmet godt.  Da merker ikke folk at det har så mange muligheter.

Jeg bruker også Procreate når jeg skal lage illustrasjoner.  Jeg tegner illustrasjonen og eksporterer den til f.eks. Keynote, og derfra videre til endel av en presentasjon eller en video.  Procreate spiller også inn en liten video av alt man tegner, og denne videoen kan eksporteres til f.eks. iMovie og raskt omgjøres til en liten video.  Jeg har alltid med meg en liten mygg (mikrofon) slik at jeg kan spille inn lyd på disse små snuttene og sende dem til kunder.  Dette er mange ganger raskere enn å skrive lange dokumenter.

Jeg bruker gestures for å flytte meg mellom programmer.  En ting som fungerer godt på iPad er at man kan forflytte seg mellom programmene ved å stryke fire fingre horisontalt over skjermen.  På den måten merker ikke deltagerne at jeg skifter mellom ulike apper.

Foto synk.  Jeg tar ofte bilder av ting deltagerne jobber med og blåser det så opp slik at vi kan snakke om det de har gjort.  For å få til dette bruker jeg en iphone 6 med et eksternt kamera som gir bedre oppløsning (20MP).  Når et bilde lagres på telefonen, synkes det samtidig i min billedstrøm, noe som gjør at jeg i løpet av få sekunder kan hente opp det samme bilde på ipadden.  Hvis det ikke funker, kan jeg også hente opp Airplay fra telefonen og sende bildet rett fra telefonen og opp til prosjektoren.

Jeg bruker en timer for å holde orden på tiden.  En siste app jeg bruker mye er «Timer with sections», en app som gjør det mulig å legge opp en timer for en hel dag og så ha en timer som hele tiden viser deg hvor du er i programmet.  Jeg kjører den ofte fra min backup iPad eller fra telefonen.

Jeg bruker en timer på ipadden når deltagerne trenger å gjøre en oppgave på tid.  Da snakker jeg rett og slett til Siri og sier «set a ten minute timer».

Jeg har alltid med en backup ipad.  Klok av skade har jeg alltid med meg en ekstra iPad i tilfelle noe skulle gå galt.  Det er også nyttig hvis man ønsker å hoppe raskst mellom noe som krever forberedelse.  Da er det også greit å bruke Airplay via Apple Tv fordi det gjør det lett å skrifte mellom ulike kilder.

Egen router.  For å ikke være avhengig av kryptiske passord og interne nett, har jeg alltid med meg en trådløs ruter som gjør at jeg kan logge meg raskt på mitt eget nettverk.  Når alt er koblet opp før jeg kommer, sparer jeg tid på rigging og kan småprate med oppdragsgiver i stedet for.

Lader til mange duppeditter.  Jeg har alltid med meg en egen lader som har åtte uttak for duppeditter.  Det er alltid en deltager som har glemt mobillader og som blir glad for å få litt ekstra juice.  Og da unngår jeg også at jeg tom for strøm.

Jeg må si at iPad i møter også er fantastisk fordi man da i praksis kan illustrere tanker som om man stod ved en flipover.  Foreløpig blir folk imponerte, men jeg tror det kun er et tidsspørsmål før dette er en helt standard måte å jobbe på.

 

Samfunn, Sosiale medier, Strategi, Teknologi

Hvor ville iKuppforsøket i Tyrkia vært uten Apple?  

Kuppforsøket i Tyrkia fikk meg til å forstå mer om hvor viktige sosiale medier og spesielt live video er for å mobilisere mennesker og hvor fort det skjer. Det minnet meg at samhandling tar av når folk har tilgang til den samme informasjonen samtidig.  Erdogan mobiliserte sine tilhengere på minutter via en iphone!  I løpet av minutter var gatene i Istanbul og Ankara fylt med flaggviftende sommerkledte Erdogantilhengere som ropte «Allah u Ekber”.  Ikke en kvinne i sikte.


Det var på vei hjem fra en middag at vi hørte om kuppet i Tyrkia. Den britiske BBC oppleseren visste fint lite, men fikk det alikevel til å høres vesentlig mer interessant ut enn de norske fra NRK som heller ikke visste noen ting.
Da vi kom hjem var klokken litt over elleve hev jeg meg over iPadden og forsøkte å lese på vg.no, The New York Times, The Guardian og CNN. Jeg satte også på lyd fra BBC på telefonen. Ingen visste noe særlig, og alle fulgte med på det samme: Twitter.

Den amerikanske utenriksministeren skrev: «vi vet lite på det nåværende tidspunkt.» Noen kommenterte, «Kerry følger også med på twitter og vet like lite som oss andre.»  Plutselig dukket det opp et bilde av en iphone med president Erdogan på Facetime. Noen skrev, «det første iKuppet.» CNN overførte den tilsynelatende impotente Erdogans talking head på fjernsynet. Noen skrev, «En fyr på Facetime har ikke mye kontroll.»  Det skulle vise seg å være feil.

Presidenten oppfordret alle til å gå ut på gatene. Bare minutter senere begynte det å dukke opp små videoersnutter fra Istanbul og Ankara som viste enorme menneskemengder — utelukkende menn, mange med skjegg (typisk for Erdogan tilhengere iflg. Foreign Affairs artikkel lenket nederst i denne posten), ikke én kvinne.  Som små maure myldret de ut mens biler som tutet, soldater  stod oppstilte med våpen, stridsvogner raste forbi.   Felles for nesten alle videoene var at de var de ble streamet live.  Jeg var vitne til et historisk drama i sanntid som var nesten umulig å rive seg løs fra.

Jeg fulgte en motorsyklist som kjørte mot trafikken til et sykehus. Til høyre i videoen kunne jeg se hvor mange som fulgte videoen. Da jeg startet hadde han 5000 følgere. Innen han kom frem til sykehuset hadde han over 15.000.  Underveis kunne seerne kommentere videoen. Noen var Erdogan. Andre mot. Noen ropte på Allah. Andre ville ha en skikkelig gatefight.  En video med 200.000 seere viser skyting.

Hvert tiende sekund oppdaterte min twitterfeed på hashtag #turkeycoup #video seg og nye videoer fra hele byen ble lagt ut. Stadig flere mennesker kom ut. Jeg kunne høre høytalerne fra moskeene som oppfordret folk til å demonstrere. En video viste mennesker som søkte tilflukt, en annen skyting fra et heliokopter. Det var nesten ingen profesjonell nyhetskanaler som hadde noe å bidra med. Det var ikke lenger teknologi, penger eller infrastruktur som avgjorde hvilke journalister som skapte verdier i dette bildet, kun hvem som var tilstede og fikk streamet det som skjedde.  På de store nyhetstjenestene streamet de twitterfeeds.

Vi hadde en diskusjon om dette i dag. Er journalistyrket verd noe i dag? Ane, som er journalist, mente at selv om papiraviser snart brenner i helvete, vil journalistyrket fremdeles være verd å utdanne seg til. Jeg var usikker. Med økende spesialisering, sammenkobling og hastighet, blir det viktig å kunne strukturere tanker, tekst og tale, noe journalister er gode til, men det blir minst like viktig å være tilstede der det skjer, og når det skjer så fort, er det nesten umulig for journalister å være i første linjen.  På lengre sikt var vi begge enige om at det er fagkunnskapen, i samspill med formidlingsevnen, som blir det rådende. For å si noe fornuftig om Tyrkia må man både ha tilgang på fersk informasjon og man må klare å sette informasjonen inn i en kontekst som gjør at man forstå hva det betyr.  Det er ikke når ting skjer så plutselig og så fort som vi opplever nå.

I dag leste jeg en interessant post av Edward Luttwalk i Foreign Policy (via Twitter) som mente at kuppmakerne ikke lyktes fordi de ikke fikk uskadeliggjort Erdogan fort nok og fordi de ikke fikk nøytralisert viktige deler av militæret som jagerfly etc.  Nå er det interessant å merke seg hvordan Erdogan snakker om demokrati etc. mens hans handlinger i stor grad handler om endre Tyrkia fra et sekulært demokrati til et islamsk diktatur.  Han referte til kuppforsøket som et angrep på Tyrika.  Jeg tror det var et angrep på hans diktatoriske tilbøyeligheter.

Uansett, det er liten tvil om at sosiale medier og spesielt videofeeds endrer journalistikk og øker både hastighet og uforutsigbarhet i turbulente situasjoner.  Det var nesten uvirkelig å lese forsiden av DN som handlet om terroristangrepet i Nice som skjedde torsdag.  Allerede lørdag morgen føltes det ut  som om det hadde skjedd for en evighet siden.

Samfunn, Smultringen, Teknologi

Gjør delingsøknomomien oss gjerrige?

Før når jeg dro til New York, kunne jeg bo hos venner. Nå leier alle ut sine ekstra rom på airbnb. Nå har de ikke «råd» til å ha gjester boende fordi de trenger leieinntektene. Det skulle bare mangle.
Det er selvfølgelig helt greit for meg å leie meg et sted å bo. Men det har fått meg til tenke at delingsøkonomien gjør oss litt mer gjerrige, litt mindre gjestfrie fordi det blir så mye mer målbart hva det «koster» oss å være generøse. Hvis jeg lar deg bo hos meg en natt i et rom jeg kunne leid ut på Airbnb, da vet jeg hva min generøsitet koster meg.
Så egentlig betyr dette at det jeg tidligere ville ha delt med deg, det tar jeg meg nå betalt for. «Delingsøknonomien» gjør oss i stand til å utnytte ressursene bedre, men de bidrar også til at vi blir litt mindre generøse, litt mer transaksjonsorienterte, og litt fattigere.

 

image
FATTIG Delingsøkonomien gjør oss litt gjerrigere fordi vi kan måle generøsitet i penger forsaket.

Produktivitet, Samfunn, Strategi, Teknologi

Norge bør bli verdens beste testlaboratorium for selvkjørende biler.

Her kan du lese kronikk skrevet sammen med Espen Andersen, publisert  i Dagens Næringsliv 4. mars, 2016.

Norge bør bli verdens beste testlaboratorium for selvkjørende biler.

Norge etter oljen bør satse på noe som hele verden vil ha, der vi har gode forutsetninger, og der vi utvikler god kunnskap selv om prosjektet mislykkes. Vårt forslag: la Norge bli verdens fremste laboratorium for selvkjørende transport – en «månelanding» vi kan trekke nytte av langt utenfor den nisjen petroleumsutvinning til havs utgjør.

1280px-tesla_model_s_26_x_side_by_side_at_the_gilroy_superchargerSelvkjørende biler vil gjøre for persontransport hva epost har gjort for A-post. Gründer Elon Musk sier Teslaer vil kjøre seg selv om to år – de kan allerede skifte fil og parkere i garasjen selv, om litt vil «summon«-funksjonen (en «på plass»-kommando for bilen) virke tvers over hele USA.

En elektrisk selvkjørende bil vil sjelden parkeres, velge raskeste rute, alltid følge trafikkreglene, og ikke ha eksos. Et samfunn med selvkjørende biler kan redusere bilparken med 70-90 prosent, frigjøre opptil 30 prosent mer plass i storbyer, redusere trafikkulykker med 90 prosent, og drastisk redusere lokal luftforurensning.

Googles selvkjørende bilergoogle_self_driving_car_at_the_googleplex har kjørt flere millioner kilometer uten selvforskyldte ulykker, men det er fortsatt mange tekniske problemer igjen. Bilene er bra på Californias godt oppmerkede og nøye kartlagte veier. De selvkjørende bilene kjører sikkert, men det gjør ikke alltid de menneskelige sjåførene. Vi kan ikke brått og totalt gå over. I lang tid, kanskje permanent, må menneskelige og automatiske sjåfører forholde seg til hverandre.

Norge kan både utvikle selvkjørende biler og være først i å ta dem i bruk. Vi har ingen egen bilindustri å beskytte, er raske til å kjøpe og ta i bruk ny teknologi, små nok til at beslutningsveien er kort, og eventuelle bommerter begrenser seg til et lite marked. Vi kan lett endre lovverket slik at selvkjørende transport kan testes på norske veier: Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har trafikkproblemer og nok befolkning for et eksperiment. Som nasjon er vi er opptatt av miljø, innovasjon og sysselsetting.

Norges dårlige veier er et pluss. Norge har masse snø og is, dårlig vær og dårlige veier. Dagens selvkjørende biler trenger tydelig oppmerking i veibanen for å kunne kjøre sikkert. Men Norge har verdensledende kompetanse i utvikling av kommunikasjons- og koordineringsteknologi: Oljeindustrien har lært å posisjonere skip kontinuerlig med fem cm nøyaktighet og operere plattformene fra land. Telenor er verdensledende på å bygge robuste mobilnettverk i vanskelig terreng. Teknologi utviklet for norske forhold tåler det meste.

Norge trenger selvkjørende biler mer enn de fleste. Vi er verdens rikeste og likeste land, og skaper velferd ved automatisering og teknologibasert produktivitetsøkning. Transportbransjen er overmoden for automatisering. Teknologien kan opprettholde produktivitet og tilby et nytt liv for mange – blinde, eldre og handicappede, for eksempel – som ikke har enkel og billig transport i dag. Den vil skape mange arbeidsplasser, flest innen alle de produkter og tjenester – tenk før og etter smarttelefonen her – som kan bygges opp basert på selvkjørende biler.

Vi vinner på dette selv om vi ikke får det til. Masse ny teknologi må utvikles for at selvkjørende biler skal gå fra eksperiment til hverdag, som programvare for å håndtere ekstremt komplekse situasjoner når autonome biler skal dele en smal veibane med trøtte sjåfører.

Denne teknologien kan brukes i mange andre sammenhenger. Alle bransjer berøres: Forsikringsbransjen, for eksempel, vil måtte tilpasse seg en marked med svært få ulykker, og helsevesenet kan faktisk få mangel på donororganer siden de stort sett kommer fra trafikkulykker*.

Vi har snudd oss før – fra is til kjøleskap, seil til damp, fasttelefon til mobil. Vi har et politisk miljø som har gjort oss verdensledende i elbilbruk. Norge har alt å tjene på å satse på en selvkjørende fremtid – så la oss gjøre det!

*Her tok vi feil – kun 7% i Norge, men spørsmålet har blitt reist i USA.

 

Teknologi

Norge bør bli best på testing av selvkjørende biler

Norske politikere og Norsk næringsliv bør satse på selvkjørende biler fordi vi kan bli best på det og fordi Norge trenger både den industrien som vil vokse frem og de fordelene selvkjørende biler vil bidra med.  

(Ideene i denne posten er utviklet i samtale med Espen Andersen, professor på BI).

Selvkjørende biler kommer til å forandre livene våre i løpet av en generasjon at de vil gi oss en rekke fordeler (færre biler, færre ulykker, raskere transport, mindre forurensning og lavere kostnader for alle).  De aller fleste er enige om at selvkjørende biler vil revolusjonere hverdagen på lik linje med internett, men det finnes fremdeles ingen markedsledere, ei heller ingen etablerte standarer.  Norge bør kline til og bli verdens testlab for selvkjørende biler før markedet tar av.  Gjør vi det, vil vil kunne skape et helt nytt grunnlag for verdiskapning etter oljen.

Mercedes-Benz F015 - Luxury in Motion
BEST I TEST: Norge bør være det foretrukne landet for testing av selvkjørende biler.

I det siste har jeg tenkt at Norge har mye av det som trengs for å bli verdens beste testlab for selvkjørende biler.  Vi har ferdighetene, ressursene og naturlig forutsetninger for å lykkes.  Og, ikke minst:  timing kunne neppe vært bedre.

Vi har relevant kompetanse og branseerfaring

Norge har bygget opp verdensledende kompetanse innen shipping, offshore, vannkraft, tunneller, sjømat og telekom.  Som en følge av dette, har vi ledene forskningsmiljøer og eksperter innen mange av de feltene som vil kreves for å kunne utvikle og teste selvkjørende biler.  Jeg tenker på posisjoneringsteknologi (vi er best i verden på posisjonering til sjøs der vi kan posisjonere med fem cm. nøyaktighet), mobile nettverk (Norge var vel først ute med GSM og er fremdeles helt i tet når det gjelder mobil teknologi).  Vi har ledende miljøer innen søk, talegjenkjenning, fjernstyring, vi er gode på store utviklingsprosjekter og vi har erfaring med dårlig vær og tøffe forhold.  Ting som er testet i Norge funker stort sett overalt.

Vi har en fordel av å være et lite land

Da jeg jobbet som IT grunder i USA, så vi på Norge som et interessant testland nettopp fordi det er lite og velstående:  Norge ligger under radaren og det er bedre å drite seg ut i Norge før man går løs på f.eks. Tyskland.  Norge har liten kriminalitet, god infrastruktur og korte beslutningsveier.  Nordmenn er teknologikåte.  Vi er kjappe til å ta i bruk ny teknologi og vi har vist at vi er villige til å investere i bransjer vi har tro på.  El-biler er et godt eksempel.  Hvis norske politikere klarer å bestemme seg for noe, går det raskere enn om man skulle få tillatelse i et større marked.  Vi har ingen bilbransje som vil trenerer avgjørelser og vi har mange dårlige veier og elendig vær, noe som vil være attraktivt for testing under tøffe forhold.

Timingen er god: krise og befolkningsvekst

Akkurat nå trenger vi ny industri fordi oljebransjen snart går mot slutten og mange flinke folk med relevant kompetanse leter etter nye bransjer med fremtiden foran seg.  Norge har også de raskest voksende byene i Europa, og Oslo, Trondheim, Bergen sliter alle med trafikk problemer, høye boligpriser og dårlig luft.  Selvkjørende biler vil dramatisk redusere køer, ulykker og behov for parkering.  De vil bevege seg raskere og gjøre det mulig å bo lengre unna arbeidsplassene, noe som vil kunne dempe boligprisene.