I går var siste dag for Nasjonalmuseets utstilling Like før.  Sidsel Paaske (1937-1980).  I dag pakkes all kunsten ned og settes på lager inntil videre.  Utstillingen har vært en vellykket og har løftet min mors kunstnerskap ut til et stort publikum.  Allerede på åpningen var det rekordmange mennesker, folk har lagt ut bilder på Instagram under #sidselpaaske, og Aftenposten, Morgenbladet, Dagsavisen, Klassekampen, DN, Dagbladet og VG har gitt utstillingen strålende anmeldelser.  NRK har også vært på banen med flere omtaler på P2 og anmeldelser og intervjuer om Sidsel.

Men hva skjer nå?  Kryper kunsten tilbake i søplesekkene og flyttes tilbake til min kjeller? Neppe.  Mange har spurt meg om å få kjøpe noe (særlig emaljebildene) og jeg har foreløpig holdt an.  Når jeg nøler med å selge er det delvis av emosjonelle grunner men det handler også om en redsel;  jo mer kjent Sidsel blir, jo mer sannsynlig er det at jeg trår feil og gjør noe jeg kan komme til å angre på.  jeg kan lite om kunstbransjen men ønsker å være i en best mulig posisjon til å bygge et internasjonalt omdømme for Sidsel Paaske.  Men hvoran? Inntil jeg, sammen med noen som kan dette bedre enn meg, får tenkt meg godt om, kommer jeg til å holde samlingen mest mulig inntakt og sørge for at den blir vist til mange.

Jeg hatt et godt samarbeide med kurator Stina Høgkvist, og gjengen på Samtidsmuseet har virkelig gjort en god jobb.  Jeg har vært spesielt imponert over vaktene på museet.  De har en tøff jobb med å passe på kunstverkene, men har hele tiden vært entusiastiske, vennlige og behjelpelige.  Tusen takk!

I løpet av utstillingen har jeg holdt flere omvisninger og spilt to konserter på museet.  Spesielt omvisningene (som jeg har gjort på eget initiativ og som vi har filmet) har vært nyttige for meg fordi jeg gjennom å fortelle om Sidsel har kommet på mange historier som jeg egentlig hadde glemt.  Det har gjort at jeg har fått lyst til å skrive mer om Sidsel, og det har jeg tenkt å starte med nå utover våren.