Bob Dylan som strategi: Vær annerledes

Noen spurte meg nylig hva vi i arbeidslivet kan lære fra kunst, og om det er annerledes enn hva vi kan lære fra sport.  Det var et godt spørsmål som fikk meg til å tenke, og da jeg svarte, tok jeg forbehold om at jeg vet mindre om sport enn jeg gjør om kunst og musikk.

ANNERLEDES: The Real Thing i en gymsal på Vestlandet et sted: Carl Størmer, Staffan William-Olsson, Palle Wagnberg og Sigurd Køhn
ANNERLEDES: The Real Thing i en gymsal på Vestlandet en gang på 90-tallet: Carl Størmer, Staffan William-Olsson, Palle Wagnberg og Sigurd Køhn

Sporter handler ofte om god teknikk, utholdenhet, mye trening og best mulig bruk av egne krefter.  Ofte skal kreftene og teknikken måles mot hverandre i en øvelse der selve øvelsen er den samme for alle deltagerne, og der det er hvem som best utfører øvelsen som vinner.  Det handler altså om å være best på et lite antall parametre som tilsammen utgjør øvelsen, og prestasjon måles i effektivitet:  hastighet, tid, vekt, lengde/høyde eller treffsikkerhet.  Hvem kommer først?  Hvem hopper lengst?   Konkurrente konkurrerer på at de gjør det samme, og det er de bruker kreftene best som vinner.  Ofte er det folk i sin mest kraftfulle alder, og det er kun i veldig strategiske idressgrener som f.eks. seiling, at eldre utøvere har en tjangs.

Musikk er ofte en helt annen øvelse der vinneren er den gjør de andre irrelevante, eller som redefinerer øvelsen.  Man er altså ikke nødvendigvis bedre enn andre, man er bare annerledes eller man byr på noe helt annet.  Det er ikke så lette å bli enige om hvem som «vinner» fordi kunst og kultur ikke handler om effektivitet.  Det handler nesten bare om effekt.

Artisten Bob Dylan er et eksempel på en artist som ikke har mange tydelige konkurrenter, tiltross for at han ikke er verdensmester i noe annet enn å være seg selv.

Hadde man spurt en bransjeekspert om Dylans strategi før han ble berømt, ville de antagelig sagt det var høy risko fordi han hverken kunne synge eller spille like bra som mange konkurrenter.  Heldigvis for oss lot ikke Dylan seg stoppe av det (og denne artikkelen er en hyllest mer enn en dissing av Dylan).

Sett i ettertid var strategien fornuftig:  en unik artist, en kombinasjon av fantastiske tekster, relativt middelmådig gitarspilling og munnspill, og en litt rar sangstemme inspirert av bl.a. Woody Guthrie.  Dylan kunne valgt å bli poet, men da hadde han konkurrert med en skokk med poeter som også skrev fine dikt.  Han kunne tatt gitartimer og konkurrert med andre gitarister eller sangere.  Istedet valgte han å være seg, en unik basert på hvem han var, ikke hva han trodde andre ville ha.  Han tok utgangspunkt i hva han likte å gjøre, og sine fantastiske tekster, og utfra dette definerte han sitt eget innovative univers som andre ønsket å være en del av.  Det ER ingen andre som Dylan i dag, og da han endret retning og tok inn elektriske instrumenter, definerte han seg enda mer bort fra sine konkurrenter som i begynnelsen var andre folk singers, folk som for lengst er tygget opp av tidens tann.

Da vi startet jazzgruppa the Real Thing i 1993, valgte vi å spille i smoking.  Det var helt tilfeldig fordi vi hadde jobb over lang tid på en nattklubb der det passet seg ganske bra med smoking.  Dessuten slapp vi å tenke på hva vi måtte ha på oss.  Og, det var litt kult fordi de fleste andre på den tiden var hippe på omtrent samme måte.  Vi kom opp med slagordet, bandet som aldri går av scenen i tørr smoking (fremdeles brukt i bandets pressemeldinger) og det at vi svettet når vi spilte var , selv om vi ikke visste det da, også endel av vår unike kombinasjon  Vi var ikke kule, tvert i mot, vi lot oss rive med — smoking til tross, og fikk kontakt med et helt annet publikum som gjerne ville la seg rive med, som likte smoking og som ofte sa, «jeg liker egentlig ikke jazz, men dette svinger!».  Riktignok spilte vi ganske enkel orgeljazz, men kombinert med innpakningen og vår attitude, fikk vi en unik pakke som var annereledes.  Og det levde vi godt av.  Vi hadde også en strategi som gikk på at vi ikke hadde manager, vi eide bilen, anlegget, plateselskapet og gjorde alt selv, pressemeldinger, kontrakter og musikk.  I dag følger jeg på mange måter den samme strategien: jeg er meg selv og gjør det meste selv.  Jeg jobber med ledergrupper, holder kurs, arrangerer konserter, fotograferer, blogger, og holder foredrag.  Jeg drar veksler på all min erfaring, selv min erfaring fra kampsport skal jeg klare å få glede av.  Det gjør meg unik, og det gjør at jeg får lov til å være meg selv.

Teknologiutviklingen gjør at stadig flere bransjer smelter sammen, og mulighetene til å sette sammen ulike aktiviteter i et slags unikt puslespill er større nå enn noen gang før i historien.  Se på f.eks. Starbucks som nå ikke bare leverer kaffe, de er også, i samarbeide med Spotify,  Amerikas største radiostasjon med egen kuratert musikk.  Eller hvem skulle tro at Apple skulle gå inn i mobiltelefoner (alle lo av dem i begynnelsen) eller Amazon i hosting og bemanning?  Det er ofte kombinasjonene av å gjøre flere ting bra nok som tilsammen utgjør en unik strategi der det er summen av aktivitetene som teller mer enn hver enkelt bestanddel.  Understøtter de hverandre?  Er de summen av det du er god på?  Av det som faller deg naturlig?  Og får du til noe med livet ditt som gjør at du blir den du vil bli?  Kommer litt nærmere den verdenen du vil være en del av?

Dette tror jeg er spørsmål vi må stille oss — både personlig som en karrierestrategi og som selskaper som skal jobbe sammen.  Eller sagt på en annen måte, i en språkmetafor: det er viktigere å formulere gode setninger enn å kunne stave hvert ord helt prefekt.  Kanskje er det esssensen i en strategi?  Den skal være annerledes, aktivitetene skal understøtte hverandre, og de skal være aktiviteter som passer med hvem du er og kanskje også med hvem du ønsker å være.  Og da ender vi med det aller største spørsmålet som bør ligge i bunnen av en robust strategi:  hvorfor eksisterer du og hva vil du med livet ditt?  Når du vet det, gjelder det bare å stange hodet i muren der den er tynnest.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *