Hyttehelgen:  lading av batterier

Vi dro til hytta Son i går etter middag med et vennepar hos oss på fredag. På hytta slapper vi av. Der er det ingen som leer på et øyelokk hvis jeg legger seg på sofaen og sovner.  Det er greit å være asosial, det er greit å være seg selv.   

I høst har vi brukt hytta lite fordi Ane har vært syk.  På sykehuset har vi dagdrømt om hytta.  Bare vi kan sitte på trammen med en kaffekopp!  Bare vi kan få en sommer til sammen!  Vår oppfatning av lykke, av luksus, av trygghet er forbundet med hytta.  Når vi er i Son har vi nesten alltid god tid, det er stille, og vi er sammen.

Å ha god tid er undervurdert.  Kanske fordi Ane har såpass dårlig mobilitet (hun hadde slag i 2009 og mistet balansen), så har vi sjelden ambisøse planer.  Vi lager god mat.  Jentene hører på lydbøker eller ser en tv-serie.  Vi bruker lang tid på frokoster, lunch og middag.  Når vi kommer ned fredag kveld, i blandt med medbrakt sushi, legger vi oss ofte ganske tidlig.  Lørdag står Ane ofte opp før meg, og mens jeg halvsover hører jeg summingen av Verdibørsen på radioen i 1. etasje og kjenner lukten av kaffe som brer seg.  Jeg er ofte oppe ved ni tiden, i blandt skriver jeg et dagboknotat før jeg står opp, jeg har ofte satt en rundstykkedeig kvelden før og når jeg peller meg ut av senger, kjevler jeg ut deigen som får hevet seg litt før jeg steker rundstykker.  Disse er ferdige ved 10:30 tiden og da kommer jentene ned og vi spiser sammen frem til 12:30.  Ofte går jeg en tur etter det, sammen med en av mine døtre, eller alene med bikkja. Det er et fint terreng, jeg har noen faste ruter, og jeg tar som regel med meg kamera og tar bilder underveis.  Jeg tar meg god tid,  og hvis jeg er sammen med en av jentene, får vi ofte tid til enda en hyggelig samtale underveis.  I det siste har jeg begynt å registrere turene på min Apple watch.  

Vanligvis er vi tilbake ved 15-tiden, spiser kanskje en lunch, og så skjer det ingenting før middag i 18-tiden.  Da sover jeg på sofaen, leser en bok, skrive litt eller redigerer bilder.  Det hender vi drikker en flaske vin til middagen, men etter Anes slag, har hun mindre toleranse for alkohol, ofte maks et glass, og dermed begrenser det seg selv.  I blandt har vi Anes foreldre over på middag, og i blandt ikke.  Noen ganger er vi hos dem.  Etter middagen ser vi en film, eller en sjelden gang, spiller Scrabble eller bare sitter i hver vår stol med hver vår skjerm.  Vi spiser litt sjokolade.  I blandt mye.  Nyter stillheten.  

Søndag gjentar vi ritualet og drar ofte hjem til en sen middag hjemme i Oslo.  Det siste jeg gjør før vi drar, er å ta et bilde av kjøleskapet med mobilen som jeg merker som favoritt.  Jeg lager en liste over ting som må kjøpes, og setter smartelefonen slik at den minner meg på handlelisten neste gang jeg er innen 500 meter fra Vestby storsenter.  Neste gang vi drar til hytta, sjekker jeg bildet av kjøleskapet og legger merke til at vi har egg men trenger smør. 

Når vi er hjemme søndag kveld, er vi klare for en ny uke.  Batteriene er ladet, vi er utsovet og hvilte, og vanligvis gleder jeg meg til den ubrukte uken som ligger klar søndag kveld.  For å prestere over tid og for å kunne være kreativ, er det viktig å sette av tid til å avslapning.  Det gjør vi her.  

Et nytt år med nye hashtags:  #livet #jazzkoden #struktur #kreativitet #sidselpaaske #samfunn

I slutten av september 2016 ble min kone Ane alvorlig syk.  Vi var i et møte, og plutselig sa hun, «jeg føler meg litt kvalm.». Jeg hjalp henne bort til en vask, og der kastet hun opp blod.  Jeg ringte 113, og bare minutter senere ble hun trillet ut og kjørt til Ullevål.  I løpet av få dager ble hun raskt dårligere, hun ble lagt på en respirator, og en stund så det ut som de ikke klarte å stanse de indre blødningene i spiserøret.  På vår bryllupsdag, den 29.9, etter 21 års ekteskap, etter en uke på respirator, tok jeg farvel med henne, overbevist om at den nært forestående operasjonen ikke nødvendigvis kunne redde henne.  Syv timer senere hadde hun fått transplantert inn en ny vene, en såkalt «shunt» fra en død donor, en operasjon som kunne hadde blitt gjort en gang tidligere i Norge, og livet var reddet.  Foreløpig.

Siden september har Ane ligget nesten ti uker på sykehus, innlagt fire ganger, sist utskrevet 2. januar.  I denne perioden har familien levd i unntakstillstand, samtidig som huset blir pusset, opp, jeg har sluppet en ny plate, og min mors kunst har blitt løftet frem etter 35 års stillhet i form av en stor utstilling på Nasjonalmuseet, Sidsel Paaske, like før (1937-1980).  Det har vært litt av et år, og 2017 innledes med en ny bevissthet om at ingenting varer evig.  Livet er her og nå.

Påminnelsen om livets sårbarhet har fått meg til å skrive mer enn på lenge.  Jeg har blogget om Anes sykdom, jeg har skrevet dagbøker, og jeg har en ambisjon om å  blogge mer.  Jeg vil skrive mer men med mindre filter, fordelt på seks kategorier (tror jeg):

  1. om ting jeg opplever, inklusive Anes sykdom, folk jeg møter, tanker jeg gjør meg, minner jeg har (#livet),
  2. om ledelse, endring, kompleksitet, samspill og innovasjon (#jazzkoden),
  3. om kurset mitt i struktur og storytelling (#struktur),
  4. om fotografi, jazz, skriving, kunst og tromming (#kreativitet),
  5. om arbeidet med å få min mors kunst ut i verden (#sidselpaaske) og
  6. om teknologi, politikk, og fremtiden (#samfunn).