Gjør delingsøknomomien oss gjerrige?

Før når jeg dro til New York, kunne jeg bo hos venner. Nå leier alle ut sine ekstra rom på airbnb. Nå har de ikke «råd» til å ha gjester boende fordi de trenger leieinntektene. Det skulle bare mangle.
Det er selvfølgelig helt greit for meg å leie meg et sted å bo. Men det har fått meg til tenke at delingsøkonomien gjør oss litt mer gjerrige, litt mindre gjestfrie fordi det blir så mye mer målbart hva det «koster» oss å være generøse. Hvis jeg lar deg bo hos meg en natt i et rom jeg kunne leid ut på Airbnb, da vet jeg hva min generøsitet koster meg.
Så egentlig betyr dette at det jeg tidligere ville ha delt med deg, det tar jeg meg nå betalt for. «Delingsøknonomien» gjør oss i stand til å utnytte ressursene bedre, men de bidrar også til at vi blir litt mindre generøse, litt mer transaksjonsorienterte, og litt fattigere.

 

image
FATTIG Delingsøkonomien gjør oss litt gjerrigere fordi vi kan måle generøsitet i penger forsaket.

Dårlig struktur gjør dokumenter uleselige. Et grellt eksempel (uferdig blogpost)

Uleselig dokument.  For noen måneder siden sendte kunnskapsministerne ut et fem siders brev til alle høyskoler i landet med tittel “Invitasjon til å komme med innspill til stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning”.  Språket i brevet er klart nok, men disposisjonen følger en mal som ikke tar hensyn til innholdet, og er derfor vanskelig å lese.

 

Introduksjonen kom ikke til poenget, og grupperingene var mangelfulle (poengene var ikke på samme abstraksjonsnivå, i logisk rekkefølge, uten gap eller overlapp).    Denne type mangel på struktur fører til irritasjon, folk forstår ikke teksten, eller de tolker den ulikt.  Hvis hensikten er å få inn gode innspill, er det en forutsetning at teksten tolkes enhetlig av ulike lesere.  Det skjer ikke her.  Dokumentet er et skoleeksempel (bokstavelig talt) på hvordan manglende struktur gjør det vanskelig å forstå hva som blir formidlet.  Fraværet av struktur er påfallende på alle nivåer, og  dokumentet er nesten umulig å skumlese fordi det ikke er designet for travle lesere med oppmerksomhet som en labrador.   

Struktur er vanskelig.  Det er farlig å begi seg ut på en kritikk av struktur fordi selve kritikken da MÅ være godt strukturert.   Men, med fare for å bli høvlet ned av illsinte byråkrater, her kommer et hederlig forsøk:

I denne (uferdige) blogposten foreslår jeg en bedre måte å strukturere dokumentet på som ville ha gjort det lettere for leseren og gitt forfatteren mer selvtillit på at strukturen var uttømmende og ikke overlappende, eller MECE som det heter på konsultingsk.

Mitt forslag: lage et dokument som ikke bruker en standard mal, men som er organisert rundt innholdet.  En bedre struktur ville vært strukturen til høyre i Prezien

 

Problemet med orginalstrukturen er at den ikke kommer til poenget, det er umulig å skumlese dokumentet, grupperingene (fem suksessfaktorer og ti spørsmål til institusjonene) er ikke stringent gruppert. Testen på en gruppe er om elementene i gruppen er på samme abstraksjonsnivå,  gjensidig utelukkende og kollektivt uttømmende (MECE), og om de er i logisk rekkefølge).

Dokumentet har ingen overordnet struktur

Det fem sider lange dokumentet, er bygget som etter en innholdsnøytral mal med fire elementer:

  • Invitasjon til å komme med innspill (1.5 side):  Utdanning er viktig.  Dette har vi gjort.
  • Kritiske suksessfaktorer (1.5 side, fordelt på fem “faktorer”, mangelfult strukturert)
  • Spørsmål (1.5 side, ti “spørsmål” som egentlig er delt i tre)
  • Avslutning (0.5 side)

Gi det store bildet først.  En god introduksjon skal raskest mulig gi leseren oversikten.  Det krever en kontekst som gjør at leseren forstår hva det handler om (kvalitet i utdanning), en komplikasjon eller et problem (verden forandrer seg) som gjør at leseren stiller seg et spørsmål (hva bør vi gjøre?) , og en konklusjon som svarer på spørsmålet (“vi vet ikke og derfor spør vi deg).  Deretter bør mesteparten av dokumentet handle om underpunktene i konklusjonen.  

Innledning gir ikke overblikket.  Dokumentets introduksjoner starter med en overskriften som sier hva det skal handle om: “Invitasjon til å komme med innspill til stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning”.   Leseren har nå en klar  forventing om at nå får vi vite hva som ønskes av oss.   Men brødteksten handler ikke om dette men om viktigheten av utdanning og hva regjeringens politikk er.  Så følger noen avsnitt om ambisjoner.  

Neste del handler om “Faktorer” for utdanningskvalitet.  Mer svada kommer med overskriften “1. Faktorer for utdanningskvalitet”.  Det introduseres “fem faktorer som må være en del av vår felles forståelse av kvalitet i høyere utdanning.” uten at jeg forstår helt hvorfor jeg blir fortalt om disse faktorene.  Hvilken relevans har de for meg?  Hvorfor forteller du meg dette?  

Poenget kommer på side 4.  Endelig, midt på fjerde side kommer det en overskrift, “2. Bestilling til institusjonene”.  Riktignok ingen skumlesningsverdi i overskriften fordi den mangler et verb, det er altså ikke en fullstendig setning, men den forteller meg i hvert fall at viktig melding kommer.  Nå, tenker jeg, nå kommer det, og nå følger det sikkert strukturen i de fem punktene introdusert tidligere.  Nå forstår jeg hvorfor jeg ble introdusert til de fem faktorene.  Det var fordi spørsmålene jeg skal svare på følger disse faktorene.  

Men, dengang ei.  

For mange spørsmål.  De fleste mennesker mister oversikten hvis de må huske mer enn “fem pluss minus to” ting samtidig.   De ti spørsmålene som følger er altså vanskelig å holde greie på.  Mens jeg leser dem forsøker jeg å finne ut hva den logiske rekkefølgen skal være.  Finnes det en felles betegnelse på disse spørsmålene? Men heller ikke nå er det tydelig hva forfatteren har tenkt.  Jeg tar ut en penn og skriver i margen på de syv første spørsmålene: kvalitet, ambisjoner, allianser, relevanse, frafall, kompetanse, suksesshistorier.  Jeg stopper opp når jeg ser de tre siste spørsmålene.  De er annerledes, og dette er markert med en dobbelt linjeavstand, men uten at leseren får forklart hvorfor det er avstand akkurat der.  Etter flere gjennomlesninger ser jeg det:  De tre siste spørmålene handler ikke om skolene men om nasjonal politikk og departementets håndtering.  De er en annen type spørsmål enn de foregående.  

En ikke uvesentlig detalj.  Tilslutt, i siste setning står det at forslag til endringer må kunne gjøres uten at det skal koste mer.  Denne detaljen er viktig, og burde kanskje stått først i seksjonen som handler om hva departementet ønsker fra institusjonene.    

Deretter burde forfatteren raskt kommet til spørsmålene forfatteren ønsker svar på.  Under hvert spørsmål kunne man gitt bakgrunnsinformasjon, forklart hva departementet mener/tror og så vært spesifikk på hva man ønsket svar på.  

Setningene i feil rekkefølge.  Språket er greit nok, men mange av setningene avstedkommer spørsmål som ikke svares på i påfølgende setning.  Det gjør dokumentet vanskelig for en leser som alltid forventer at det er en god dialog mellom setningene; hver setning svarer på spørsmålet generert i forrige setning og etablerer et nytt spørsmål (kilde:  George Gopen: The Science of Scientific Writing).   Ett (av mange) eksempel (fra introduksjonen) på en setningsrekkefølge som forvirrer leseren, er når en setning fører til et spørsmål som så IKKE besvares i neste setning.

 

Screenshot 2016-04-20 23.51.26

Se på de to setningene 1a og 1b:

Setning 1a:  Vi står overfor en rekke samfunnsutfordringer som krever at vi blir enda dyktigere til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap.  (Spørsmål: hva slags kunnskap?)

Setning 1b:   Vi må bli enda dyktigere til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap hvis vi skal håndtere de store samfunnsutfordringene vi står overfor. (Spørsmål: hvilke utfordringer).

Setning 1a. genererer spørsmålet hva slags kunnskap?  Setning 1b. genererer spørsmålet hvilke utfordringer.  Setningen 1a etterfølges av eksempler på utfordringer.  Det logiske ville være å svare på hvilken ny kunnskap som trengs.

DENNE BLOGPOSTEN ER UFERDIG.  Jeg har fremdeles ikke tatt for meg «Faktorer for utdanningskvalitet».