Bob Dylan som strategi: Vær annerledes

Noen spurte meg nylig hva vi i arbeidslivet kan lære fra kunst, og om det er annerledes enn hva vi kan lære fra sport.  Det var et godt spørsmål som fikk meg til å tenke, og da jeg svarte, tok jeg forbehold om at jeg vet mindre om sport enn jeg gjør om kunst og musikk.

ANNERLEDES: The Real Thing i en gymsal på Vestlandet et sted: Carl Størmer, Staffan William-Olsson, Palle Wagnberg og Sigurd Køhn
ANNERLEDES: The Real Thing i en gymsal på Vestlandet en gang på 90-tallet: Carl Størmer, Staffan William-Olsson, Palle Wagnberg og Sigurd Køhn

Sporter handler ofte om god teknikk, utholdenhet, mye trening og best mulig bruk av egne krefter.  Ofte skal kreftene og teknikken måles mot hverandre i en øvelse der selve øvelsen er den samme for alle deltagerne, og der det er hvem som best utfører øvelsen som vinner.  Det handler altså om å være best på et lite antall parametre som tilsammen utgjør øvelsen, og prestasjon måles i effektivitet:  hastighet, tid, vekt, lengde/høyde eller treffsikkerhet.  Hvem kommer først?  Hvem hopper lengst?   Konkurrente konkurrerer på at de gjør det samme, og det er de bruker kreftene best som vinner.  Ofte er det folk i sin mest kraftfulle alder, og det er kun i veldig strategiske idressgrener som f.eks. seiling, at eldre utøvere har en tjangs.

Musikk er ofte en helt annen øvelse der vinneren er den gjør de andre irrelevante, eller som redefinerer øvelsen.  Man er altså ikke nødvendigvis bedre enn andre, man er bare annerledes eller man byr på noe helt annet.  Det er ikke så lette å bli enige om hvem som «vinner» fordi kunst og kultur ikke handler om effektivitet.  Det handler nesten bare om effekt.

Artisten Bob Dylan er et eksempel på en artist som ikke har mange tydelige konkurrenter, tiltross for at han ikke er verdensmester i noe annet enn å være seg selv.

Hadde man spurt en bransjeekspert om Dylans strategi før han ble berømt, ville de antagelig sagt det var høy risko fordi han hverken kunne synge eller spille like bra som mange konkurrenter.  Heldigvis for oss lot ikke Dylan seg stoppe av det (og denne artikkelen er en hyllest mer enn en dissing av Dylan).

Sett i ettertid var strategien fornuftig:  en unik artist, en kombinasjon av fantastiske tekster, relativt middelmådig gitarspilling og munnspill, og en litt rar sangstemme inspirert av bl.a. Woody Guthrie.  Dylan kunne valgt å bli poet, men da hadde han konkurrert med en skokk med poeter som også skrev fine dikt.  Han kunne tatt gitartimer og konkurrert med andre gitarister eller sangere.  Istedet valgte han å være seg, en unik basert på hvem han var, ikke hva han trodde andre ville ha.  Han tok utgangspunkt i hva han likte å gjøre, og sine fantastiske tekster, og utfra dette definerte han sitt eget innovative univers som andre ønsket å være en del av.  Det ER ingen andre som Dylan i dag, og da han endret retning og tok inn elektriske instrumenter, definerte han seg enda mer bort fra sine konkurrenter som i begynnelsen var andre folk singers, folk som for lengst er tygget opp av tidens tann.

Da vi startet jazzgruppa the Real Thing i 1993, valgte vi å spille i smoking.  Det var helt tilfeldig fordi vi hadde jobb over lang tid på en nattklubb der det passet seg ganske bra med smoking.  Dessuten slapp vi å tenke på hva vi måtte ha på oss.  Og, det var litt kult fordi de fleste andre på den tiden var hippe på omtrent samme måte.  Vi kom opp med slagordet, bandet som aldri går av scenen i tørr smoking (fremdeles brukt i bandets pressemeldinger) og det at vi svettet når vi spilte var , selv om vi ikke visste det da, også endel av vår unike kombinasjon  Vi var ikke kule, tvert i mot, vi lot oss rive med — smoking til tross, og fikk kontakt med et helt annet publikum som gjerne ville la seg rive med, som likte smoking og som ofte sa, «jeg liker egentlig ikke jazz, men dette svinger!».  Riktignok spilte vi ganske enkel orgeljazz, men kombinert med innpakningen og vår attitude, fikk vi en unik pakke som var annereledes.  Og det levde vi godt av.  Vi hadde også en strategi som gikk på at vi ikke hadde manager, vi eide bilen, anlegget, plateselskapet og gjorde alt selv, pressemeldinger, kontrakter og musikk.  I dag følger jeg på mange måter den samme strategien: jeg er meg selv og gjør det meste selv.  Jeg jobber med ledergrupper, holder kurs, arrangerer konserter, fotograferer, blogger, og holder foredrag.  Jeg drar veksler på all min erfaring, selv min erfaring fra kampsport skal jeg klare å få glede av.  Det gjør meg unik, og det gjør at jeg får lov til å være meg selv.

Teknologiutviklingen gjør at stadig flere bransjer smelter sammen, og mulighetene til å sette sammen ulike aktiviteter i et slags unikt puslespill er større nå enn noen gang før i historien.  Se på f.eks. Starbucks som nå ikke bare leverer kaffe, de er også, i samarbeide med Spotify,  Amerikas største radiostasjon med egen kuratert musikk.  Eller hvem skulle tro at Apple skulle gå inn i mobiltelefoner (alle lo av dem i begynnelsen) eller Amazon i hosting og bemanning?  Det er ofte kombinasjonene av å gjøre flere ting bra nok som tilsammen utgjør en unik strategi der det er summen av aktivitetene som teller mer enn hver enkelt bestanddel.  Understøtter de hverandre?  Er de summen av det du er god på?  Av det som faller deg naturlig?  Og får du til noe med livet ditt som gjør at du blir den du vil bli?  Kommer litt nærmere den verdenen du vil være en del av?

Dette tror jeg er spørsmål vi må stille oss — både personlig som en karrierestrategi og som selskaper som skal jobbe sammen.  Eller sagt på en annen måte, i en språkmetafor: det er viktigere å formulere gode setninger enn å kunne stave hvert ord helt prefekt.  Kanskje er det esssensen i en strategi?  Den skal være annerledes, aktivitetene skal understøtte hverandre, og de skal være aktiviteter som passer med hvem du er og kanskje også med hvem du ønsker å være.  Og da ender vi med det aller største spørsmålet som bør ligge i bunnen av en robust strategi:  hvorfor eksisterer du og hva vil du med livet ditt?  Når du vet det, gjelder det bare å stange hodet i muren der den er tynnest.

 

Hvordan øke din egen effektivitet med 10% på to uker? Lær deg touch.

Norske arbeidsgivere bør belønne de som skriver touch og skoleelever bør lære touch i grunnskolen.  Det vil øke produktiviteten i AS Norge mer enn nesten noe annet jeg kan komme på i farten.

LÆR TOUCH: Å skrive uten å kunne se på tastaturet vil spare deg mange timer hver uke.
LÆR TOUCH: Å skrive uten å kunne se på tastaturet vil spare deg mange timer hver uke.

Mens det å «beherske» IT blir sett på som en grunnleggende ferdighet i dagens informasjonssamfunn, finnes det mange som fremdeles skriver med LFT metoden (let-finn-trykk).  Mens IT er så lett å bruke at selv spedbarn swiper med den største selvfølge, er det like vanskelig å skrive på et querty tastatur i dag som det var for 30 år siden.  Det har altså ikke vært noen produktivitetsøkning i skriveprossen ved bruk av taststur siden den første PCen kom på 80-tallet (kanskje med unntakt av Siri som tar diktat på iPhone).

Gitt hvor mye vi skriver på tastatur er jeg stadig overrasket over å se høyt utdannede travle mennesker — særlig menn på min egen alder — som ikke kan skrive touch.  Det er nesten som om det å skrive sakte med to fingre gir like høy status i næringslivet og politikken som det å snakke engelsk med dårlig uttale.

Så — hvorfor ikke lære seg å skrive touch?  Med litt innsats læres det på noen uker.  Og det kan spare deg flere timer hver uke.  Resten av livet.

Hvis du skriver touch, dobler du antagelig skrivehastigheten din, du får færre skrivefeil og du belaster kroppen mindre fordi du kan se på skjermen istedet for å måtte flytte blikket mellom tastatur og skjerm.  Å halvere tiden vi bruker på å skrive f.eks. eposter kan spare deg mange timer hver uke!  Hvis du skriver på tastatur en time hver dag, kan du ved å lære deg touch antagelig frigjøre så mye som 10 timer i måneden — nesten to arbeidsdager!  Tiden du frigjør kan du bruke på å øke kvaliteten eller mengden arbeide du utfører, eller du kan tenke (f.eks. på hva du skal skrive), lære deg nye ferdigheter, bli enda bedre på det du allerede er god på, eller gjøre noe hyggelig.  Eller det er tid du kan ta ut som fritid (hvis du lønnes på output og ikke på input).  Og: skriver du to timer hver dag, frigjør du nesten en arbeidsdag i uken.

Jeg oppfordrer en lur arbeidsleder til å gi alle ansatte som kan touch en bonus.  Bonusen bør være et beløp som står i forhold til verdiøkningen for bedriften.  Touch er lett å lære, det er gøy, og det er veldig målbart.  Og, når man først kan det så slutter man ikke.

Digipost. Lar oss slippe reklamen med mindre vi ber om det. Det er bra.

Etter mitt kritiske innlegg om Posten Norges «sikre» digitale postkasse, Digipost, fikk jeg flere oppklarende korreksjoner fra Martin Koksrud Bekkelund, en eminent teknologiblogger og direktør for produkt- og forretningsutvikling i Posten Norge AS. I denne artikkelen kommenterer jeg hans kommentarer (som var meget oppklarende).

Hvis du ikke gidder å lese alt:  Digipost innhenter samtykke til å markedsdføre egne tjenester til sine brukere med Postens egne markedsføringshenvendelser.    Men, som noen har sagt, «hvis du får noe gratis, er du varen.»  Jeg  mistenker fremdeles Digipost for å selge tilgang til vanlige brukere basert på metadata om brukergrupper (som hvor du er, hvor du surfer på nettet, hvilke brev du har mottatt, kjønn, alder etc).  Jeg synes også de burde skrive i klartekst at de ikke har til hensikt å sende meg annet enn Postens egen reklame.  Selv det burde jeg slippe medmindre jeg har bedt om det.

Uansett, her er mitt utvalg fra Martins kommentarer og mine refleksjoner:

(Martin skriver): Først litt bakgrunn. Da vi i Posten startet med å utvikle Digipost, var det bred enighet om at Digipost skulle være en kanal for viktig og sensitiv post, og at vi derfor ikke ønsket å åpne for reklame i denne kanalen.

Strålende.  Jeg regner med at dere ikke kan regulere hva en bedrift skriver i et brev til en eksisterende kunde.  Således kan vel en av Digiposts bedriftskunder sende hva de vil til eksisterende kunder — også reklame?

(Martin skriver): Så litt om metaforen om den fysiske postkassen og et «Nei takk til uadressert post»-merke. Når man oppretter en digital postkasse i Digipost kan man sammenlikne det med å sette opp en fysisk postkasse der det følger med et slikt «Nei takk til uadressert post»-merke idet man setter den opp.

Det er strålende.  Betyr det også at dere vil ta betalt for å levere post i den digitale postkassen?  I såfall, hvor stor andel av brev under 50g forventer dere å i fremtiden å levere digitalt til en sikker digital postkasse, og hva slags porto ser dere for dere at dere vil belaste avsender?

(Martin skriver): Det finnes ett unntak, og det er at vi i Posten selv kan sende deg markedsføringshenvendelser. Dette kan du skru av i innstillingene. Vi har åpnet for denne muligheten, slik at vi kan informere deg som bruker Digipost om ny funksjonalitet vi utvikler. Utover dette kan ingen sende deg markedsføringshenvendelser, og vi i Posten sender heller ikke slikt på vegne av andre.  Et eksempel på en markedsføringshenvendelse fra Posten er det jeg viser til over, f.eks. informasjon om ny funksjonalitet i Digipost. Vi kan ikke sende slike henvendelser på vegne av andre bedrifter Posten samarbeider med.  Når du oppretter en digital postkasse i Digipost må du akseptere vilkårene for bruk av tjenesten. Dette skjer ved at du avlegger et samtykke. Og som nevnt er dette IKKE et samtykke til å motta markedsføringshenvendelser fra andre enn Posten.

Hvordan kan jeg som bruker stole på dette når det ikke står skrevet i klartekst?  At dere ikke kan sende ut markedsføring på vegne av andre fremgår ikke av brukeravtalen slik jeg leser den (og jeg antar den er skrevet for ikke-jurister).  Der står det i pkt. 8.1:

«Posten kan rette markedsføringshenvendelser til Brukeren i Digipost og oppgitt e-postadresse dersom Brukeren har samtykket til dette. Brukeren kan reservere seg mot markedsføringshenvendelser fra Posten, ved å endre innstillinger for dette i Digipost.

Jeg er fremdeles skeptisk til Digipost, og skepsisen skyldes a) en lite transparent forretningsmodell, b) uklar og tildels ufullstendig informasjon (at dere innhenter samtykke til «informasjon» i registreringsprosesen men samtidig kaller det «markedsføringshenvendelser» i brukeravtalen er ett eksempel) og c) ubehag ved tanken på at dere kan få et monopol på «sikker» digital post i Norge fordi jeg vet hvilke fristelser et monopol representerer for noen med så mye data som dere har tenkt å innhente om brukerne.

Å få tillit krever a) Pålitelighet:  at man gjør det man sier man skal gjøre, b) Konsistent:  at man oppfører seg konsistent over tid, c) Åpenhet:  at man er åpen med informasjon og ikke holder tilbake informasjon, og d) Aksepterende:  At man aksepterer andre som de er.

Jeg har følgende forslag til Posten for å skape tillit:

  1. Åpenhet:  Dokumenter Digiposts forretningsmodell i form av en blogpost eller avisartikkel.  Hvordan vil dere tjene penger?  Hvilken rolle spiller jeg som forbruker i denne forretningsmodellen?  Hvordan påvirkes konkurransesituasjonen for brevpost under 50g av Digipost (hvis dere lykkes)?
  2. Transparens:  Gjør samtykke til en opt-in der folk som vil ha markedsføringshenvendelser fra Posten ber om det, ikke slik det er nå hvor dere krever at brukere skal aktivt reservere seg.
  3. Pålitelighet:  Skap konsistens mellom teksten ved samtykke og teksten i brukeravtalen slik at det ikke hersker noen tvil om hva brukeren sier ja til
  4. Åpenhet:  Flytt den viktigste delen av brukeravtalen først i avtalen, slik at det som er viktigst for leseren kommer først i avtalen
  5. Pålitelighet:  Nedfell forpliktelsene om at dere ikke vil sende ut noen form for reklame fra partnere eller andre i brukeravtalen

 

Digipost bryter med god nettskikk.

OBS:  Innlegget under er feilaktig.  Jeg har derfor korrigert mine påstander i dette innlegget, basert på ny informasjon fra Posten Norge.  Jeg lar alikevel innlegget stå fordi jeg ikke vil skjule at jeg tok feil og fordi jeg mener at mine antagelser om Digipost er en naturlig følge av en uklart skrevet brukeravtale.  

En sikker digital postkasse er miljøvennlig, rask og billig og jeg støtter Jan Tore Sanner og det offentlige Norges ønske om å få flest mulig til å motta offentlig post digitalt.

Men god folkeskikk på nett er å kun sende reklame til folk har bedt om det. Dette er en fornuftig praksis fordi de fleste helst vil slippe reklame i en digital postkasse.  Tidligere har Posten Norge hatt en rett til å legge uadressert post i vår fysiske postkasse med mindre vi klistret en Reklame-Nei-Takk lapp på postkassen.  I dagens digitale samfunn er en slik reservasjonsrett omtrent som å melde alle nyfødte inn i et trossamfunn og forsvare seg med at alle har en “rett” til å melde seg ut.

Staten tilbyr nå «sikre» postkasser på www.norge.no.  Registrerer du deg der, blir du bedt om å tillate offentlig kommunikasjon i din digitale postkasse.  Denne postkassen er annerledes enn en vanlig epost fordi den knyttes opp mot e-post, mobilnummer og personnummer.

Vi burde bli advart når vi registrerer oss.  Registrerer du deg med Digipost uten å endre innstillingene, gir du i samme slengen Posten Norge en rett til å sende reklame i den «sikre» postkassen.  I Digiposts brukeravtale gir du nemlig Posten en rett til å sende deg «markedsføringshenvendelser», men du informeres ikke om at det er dette du samtykker til.   Begravet i pkt. 8.1 i brukeravtalen står det nemlig:

Posten kan rette markedsføringshenvendelser til Brukeren i Digipost og oppgitt e-postadresse dersom Brukeren har samtykket til dette. Brukeren kan reservere seg mot markedsføringshenvendelser fra Posten, ved å endre innstillinger for dette i Digipost. 

Norge.no bør advare om Digiposts praksis og eventuelt be Digipost gjøre som konkurrenten e-Boks.  De ber om en tillatelse til å sende reklame og de har gjort det til et valg.

Screenshot 2016-02-11 17.04.26
INFORMERER IKKE. Den statlige websiden norge.no sier ingenting om reklame og brukere pushes mot det kjente: Posten Norge. EBoks gir deg mulighet til å reservere deg mot reklame. Det gjør ikke Posten Norge.
USTRAIGH: Det står ingenting om at du samtykker til å motta reklame
USTRAIGH 1: Når du godtar Digiposts vilkår (nederst på siden) står ingenting om at du samtykker til å motta reklame, kun informasjon.
USTRAIGHT 2: Du avgir en høytidelig tillatelse til å motta info fra det offentlige men det bees ikke om tillatelse til å sende reklame
USTRAIGHT 2: Du avgir en tillatelse til å motta info fra det offentlige men det bees ikke om tillatelse til å sende reklame.

LAGT TIL SENERE:  Det er viktig å merke seg at fullmakten man gir Posten Norge hvis man ikke foretar seg noe i registreringsprossen kun gjelder «markedsføringshenvendelser fra Posten Norge» og ikke fra andre som man ikke har et kundeforhold til.  Man risikerer altså ikke at bedrifter henvender seg direkte.  I en kommentar til denne artikkelen bekrefter Posten vår påstand om at de innhenter tillatelser til å kunne spamme sine Digipost brukere på vegne av andre annonsører og at Posten forsøker å videreføre den gamle praksisen med reservasjonsrett:

«Det er riktig at man ved registrering gir Posten rett til å sende markedsføringshenvendelser til den som registrerer seg. Det gjelder altså slike henvendelser fra Posten, ingen andre, og du kan velge å skru dem av i innstillingene.»

Videre står det:

I praksis vil dette si at man ikke kan sende markedsføringshenvendelser til personer man ikke har et etablert kundeforhold til. Sånn sett er Digipost helt sammenliknbart med den fysiske postkassen med et «Nei takk til uadressert post»-klistremerke.

Hele kommentaren fra Posten ligger i kommentarfeltet under.  Der ligger også en respons fra meg.

Norge bør bli best på testing av selvkjørende biler

Norske politikere og Norsk næringsliv bør satse på selvkjørende biler fordi vi kan bli best på det og fordi Norge trenger både den industrien som vil vokse frem og de fordelene selvkjørende biler vil bidra med.  

(Ideene i denne posten er utviklet i samtale med Espen Andersen, professor på BI).

Selvkjørende biler kommer til å forandre livene våre i løpet av en generasjon at de vil gi oss en rekke fordeler (færre biler, færre ulykker, raskere transport, mindre forurensning og lavere kostnader for alle).  De aller fleste er enige om at selvkjørende biler vil revolusjonere hverdagen på lik linje med internett, men det finnes fremdeles ingen markedsledere, ei heller ingen etablerte standarer.  Norge bør kline til og bli verdens testlab for selvkjørende biler før markedet tar av.  Gjør vi det, vil vil kunne skape et helt nytt grunnlag for verdiskapning etter oljen.

Mercedes-Benz F015 - Luxury in Motion
BEST I TEST: Norge bør være det foretrukne landet for testing av selvkjørende biler.

I det siste har jeg tenkt at Norge har mye av det som trengs for å bli verdens beste testlab for selvkjørende biler.  Vi har ferdighetene, ressursene og naturlig forutsetninger for å lykkes.  Og, ikke minst:  timing kunne neppe vært bedre.

Vi har relevant kompetanse og branseerfaring

Norge har bygget opp verdensledende kompetanse innen shipping, offshore, vannkraft, tunneller, sjømat og telekom.  Som en følge av dette, har vi ledene forskningsmiljøer og eksperter innen mange av de feltene som vil kreves for å kunne utvikle og teste selvkjørende biler.  Jeg tenker på posisjoneringsteknologi (vi er best i verden på posisjonering til sjøs der vi kan posisjonere med fem cm. nøyaktighet), mobile nettverk (Norge var vel først ute med GSM og er fremdeles helt i tet når det gjelder mobil teknologi).  Vi har ledende miljøer innen søk, talegjenkjenning, fjernstyring, vi er gode på store utviklingsprosjekter og vi har erfaring med dårlig vær og tøffe forhold.  Ting som er testet i Norge funker stort sett overalt.

Vi har en fordel av å være et lite land

Da jeg jobbet som IT grunder i USA, så vi på Norge som et interessant testland nettopp fordi det er lite og velstående:  Norge ligger under radaren og det er bedre å drite seg ut i Norge før man går løs på f.eks. Tyskland.  Norge har liten kriminalitet, god infrastruktur og korte beslutningsveier.  Nordmenn er teknologikåte.  Vi er kjappe til å ta i bruk ny teknologi og vi har vist at vi er villige til å investere i bransjer vi har tro på.  El-biler er et godt eksempel.  Hvis norske politikere klarer å bestemme seg for noe, går det raskere enn om man skulle få tillatelse i et større marked.  Vi har ingen bilbransje som vil trenerer avgjørelser og vi har mange dårlige veier og elendig vær, noe som vil være attraktivt for testing under tøffe forhold.

Timingen er god: krise og befolkningsvekst

Akkurat nå trenger vi ny industri fordi oljebransjen snart går mot slutten og mange flinke folk med relevant kompetanse leter etter nye bransjer med fremtiden foran seg.  Norge har også de raskest voksende byene i Europa, og Oslo, Trondheim, Bergen sliter alle med trafikk problemer, høye boligpriser og dårlig luft.  Selvkjørende biler vil dramatisk redusere køer, ulykker og behov for parkering.  De vil bevege seg raskere og gjøre det mulig å bo lengre unna arbeidsplassene, noe som vil kunne dempe boligprisene.

 

 

 

 

Min første blogpost

Dette er min nye blogg.  Her skriver jeg det jeg tenker og den er annerledes enn websidene til min arbeidsgiver, www.jazzcode.com.

Jeg startet med blogging i 2001, men da var det ikke så mange som syntes det var interessant og dessuten var det vanskelig å spissformulere seg uten å irritere noen.  Ettersom jeg fikk flere og flere oppdragsgivere, merket jeg at det var vanskelig å blogge uten å irritere dem, og da valgte jeg pengene.

Nå er min business godt etablert, og jeg tror det er ok å si hva jeg tenker om ulike tema som teknologi, markedsføring, ledelse, kreativitet, fotografi, skriving og musikk. Planen utover er også å lage noen videoer som både forklarer hva jeg er opptatt av og hvorfor.

image